Motvind i medvind

Hvis alle gode ting er tre, bør kveldens Motvind-arrangement på Victoria bli en höjdare. Jeg har nemlig vært på to konserter tidligere denne uka, begge av et kaliber som overgår det gjengse. Tirsdagens Blow Out-opplevelse med Dave Rempis, Chris Corsano og Jason Adasiewicz og onsdagens Cosmopolite-eventyr med Bill Frisells nye trio gjorde meg særdeles godt. Når gamle yndlinger innfrir, er det stas å lytte, og jeg tror denne staseligheten vil være innenfor rekkevidde på Nasjonal Jazzscene i kveld også. Monkey Plot, Aly Eissa og Marthe Lea Band skal på scenen, og det er førstnevnte trio jeg har fulgt lengst av disse. Da Jan Martin Gismervik, Christian Winther og Magnus Skavhaug Nergaard spilte opp med «Løv og lette vimpler» i 2013, gjorde de varig inntrykk. Ungdommelighet og egenart stod skulder ved skulder der ute i det fri. Nå som Monkey Plot er tilbake, er det modenheten som lener seg mot en ny egenart. Det kan høres på den nye vinylen «Yndling», der trioen tar seg til veloverveide steder på improvisatorisk overraskende vis.

Aly Eissa. Foto: Stein Hødnebø

Det er oud-spilleren Aly Eissa som skal først på. Mitt første møte med Eissa er knyttet til trioen The Handover, der han spiller sammen med Jonas Cambien og Ayman Asfour. Utgivelsen «New old medicine» er en av årets fineste, og den blandingen av tradisjonsstoff, improvisasjon og nye idéer som møtes der, har mye til felles med det Aly gjør på Motvind-soloalbumet «Eggshells» som ble sluppet i sommer.
Vår mann starter settet med å leke seg fram til hvor han vil gå med musikken. Han har en forfriskende måte å anvende instrumentet på. Så tar det ikke lang tid før han inviterer inn i arabiske skalaer og klanger. Hørt opp mot de oud-spillerne jeg kjenner – og de kan telles på litt over én hånd – stikker Eissas tilnærming seg ut. Det er varme i det han gjør. Overraskelse også. Assosiasjonene mine går til sånne som Davey Graham og Ralph Towner.

Aly Eissa. Foto: Stein Hødnebø

Aly Eissa intensiverer drivet, er sin egen rytmeseksjon og tåler å være alene på scenen. Det er flott å høre hvordan han utvikler grunntemaer og får musikken inn i stadig nye hjørner, uten at overgangene oppleves som overganger. Det er en lett hypnotisk kraft i den vuggende stilen og den skarpe klangen fra treverk. Han fører dialog med seg selv og får instrumentet til å klinge som sitar. Musikken har sterk egenkarakter.
Når uttrykket blir entydig behagelig, lurer det motstand rett i nærheten. Ja, for det vi hører er sammensatt. Bak neste sving kan det vente enda en tiltrekkende melodisnutt. Dynamikken er sin egen levende ingrediens.
Når Eissa starter å synge på arabisk, låter det så velartikulert at jeg nesten forstår språket. På «Eggshells» synger han poesi av Baha al-Din Zuhayr.
Så kan det oppstå klage i sangen, iallfall hørt med gamle, norske ører. De tekniske ferdighetene gjøres ikke til poeng. Nei, dyktigheten tjener innholdet, sånn vi har lært oss å like det.

Monkey Plot. Foto: Stein Hødnebø

Monkey Plot er nestemenn ut. Det ligger el-basser og el-gitar på scenen og venter. Kan man ønske seg noe mer? Ja, det kan man. For eksempel Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon. Trioen skyver i vei det forsiktige lydverket sitt. Christian Winther vifter en malerpensel over strengene, mens Magnus Skavhaug Nergaard gjør små oppfinnelser med bassen. Trommene er myke og cymbalene forstår det. Det tikker og går i et Monkey Plot som er til å kjenne igjen, men heller ikke. Ja, heller ikke. Musikken er klok og tiltrekkende, full av vilje til å styre unna og finne sin egen vei. Noe den også gjør. Med nerve. Vi kan høre at de tre kjenner hverandre. Hvis vennskap har lyd, kan dette være musikken den trives i. Trioen tar seg inn i insisterende rytme, men er snill i væremåten. Det vispes og hviskes. Disse tre kan stå på samme sted og formidle bevegelse.

Christian Winther. Foto: Stein Hødnebø

Så skifter fargene, og fortellingen dreier. Skjøre veikryss og tilsiktet vakling, kanskje. Det låter åpent, og de spiller seg opp mot kanten. Jeg kan ikke framheve noen i dette felleskapet. Disse tre kommer til bordet med hver sin form for egenart, og det glimrende er hvordan disse særegenhetene samler seg i et felles uttrykk. Visst hører man ekko fra Tortoise´s tidligste aktiviteter og fra den gitardrevne Chicago-stilen fra 90-tallet, men Monkey Plot peker videre. Vår trio låter deilig og intelligent rocka i noen strøk og innadvendt muskuløst i andre. Det tas fram dingser, og det manipuleres lyd. Når hørte jeg gitar, bass og trommer låte like friskt sist? Vi skal inn i det fengende og ut i det lett massive der råskapen får ei tå innafor. Dette må være smakfullhetens triumf. Så skjønner jeg at de skal inn for landing, legge til. Et tålmodig strekk peker mot kveldens endeholdeplass for Monkey Plot. For et band!

Marthe Lea Band. Foto: Stein Hødnebø

Marthe Lea Band er siste innslag: Andreas Wildhagen, trommer, Andreas Røysum, klarinetter, Hans P. Kjorstad, fele, Egil Kalman, bass og modulær synth og Marthe Lea på saksofon og fløyter. Og det er trommer og synth som fikser inngangen, før de raffinerte østafor-arrangementene for klarinett, saksofon og fele setter tonen. Det er tiltalende saker, men bandet skal over i mer tradisjonell form, med solistiske innslag etter tur. Kjorstad tar fint grep om sitt, og Kalman gjør synthfigurer som lar seg leve med, mens Wildhagen holder tak. Bandet låter vel og bra, men jeg blir sittende og vente på antenning. Eller kanskje det er en strammere nerve jeg savner. Dette nye stoffet fra Marthe Lea hadde fortjent en sterkere tilstedeværelse fra bandets side, sånn jeg hører det.

Andreas Røysum og Marthe Lea. Foto: Stein Hødnebø

Når Egil Kalman hever bassen og hjelper Wildhagen ut i rytmiske snertenheter, ropes det fra salen. Joda, dette låter tøft nok, og det er fredag, må vite. Røysum gjør en klarinettrunde som setter fine spor, men den store forløsningen uteblir. Hoppe etter Wirkola. Spille etter Monkey Plot. Jeg vet ikke, men jeg kjenner at dette stoffet sliter med å treffe meg med tyngde. Det er de tydelig arrangerte partiene som når meg best. Knall eminente musikere må også ha lov til å låte kun vel og bra.
Når Lea setter seg på knærne og blåser lyd inn i stortromma, åpner det seg mer fryd i materialet, men idéene ville vunnet seg på å få mer rom til å kunne utvikles. Marthes bidrag som vokalist hever heller ikke inntrykket fra dette settet. Det er som om ambisjonene ikke blir innfridd. Så registrerer jeg at flere rundt meg er langt mer begeistret enn meg. Ja, det blir til og med ekstranummer for bandet.
Marthe Lea Band vil trolig få æren av å komme med Motvinds album nummer femti. Det ser jeg fram mot med spenning.