Møtet mellom Knut Riisnæs Kvartett og deres inviterte gjest, Siril Malmedal Hauge, ble fint nok, men kanskje ikke fullt forløst?
Tekst og foto: Terje Mosnes
Der Knut Riisnæs Kvartett, forankret i 60-tallet melodibaserte modernisme, er selve Bentley’en i norsk jazz, er Siril Malmedal Hauge up-and-coming sangeren/låtskriveren som i fortsatt ung alder har tilegnet seg imponerende vokalferdigheter. På plater har hun vist at hun kan bevege seg stilsikkert på kryss og tvers i jazztradisjonen med en stemme- og foredragskontroll som røper timer, uker og år med målbevisst arbeid, og et musikalsk møte mellom henne og den suverent samspilte kvartetten virket på forhånd å være en både logisk og god idé.
Ubekvem dramaturgi
Omsatt i praksis, på et smittevern-fullsatt Victoria i går – 120 i salen – ble imidlertid Malmedal Hauge litt mer gjest og litt mindre del av et band enn jeg hadde håpet på. Hennes fire låter som gjest med kvartetten utgjorde temmelig nøyaktig halve den drøyt timelange konserten, og slik den var satt sammen – først tre låter med kvartetten, deretter tre med sanger og kvartett, fulgt av nok ett rent kvartettnummer før et felles ekstranummer – fikk konserten en litt ubekvem dramaturgi som ikke gjorde sitt til å bekjempe den stemningssvekkelsen som uvegerlig følger med énmetersregel, antibac og øvrige begrensende, men akk så nødvendige tiltak.
SKYHØYT NIVÅ: Knut Riisnæs og Jens Fossum (delvis skjult).
Høy standard
Når dét først er sagt, skal det i rettferdighetens navn også understrekes at alt som ble formidlet fra scenen viste høy, til dels skyhøy utøverstandard. Å høre Knut Riisnæs’ suverene tenorutfoldelse i lag med Anders Aarums rike pianoledsagelse og Jens Fossum (kontrabass)/Tom Olstads (trommer) lette, swingende og så alltid-på-plass superkomp, tilhører dette livets sanne privileger, og bandet skuffet ikke i går heller. Verken i Duke Pearsons «Is That So?», Riisnæs’ balladeperle «Reminiscence», Aarums «Round Trip» eller Fossums spretne «Living Next Door To Hjallis», den siste underfundig introdusert med noen takter waldteufelsk skøyteløpervals fra Riisnæs. Eminent ensemblespill ispedd faktefrie soloflukter fra Riisnæs og Aarum avløste hverandre, og under normale, tette og småsvette klubbomstendigheter, ville Victoria ha kokt. Nå var det mer høflighet over applausen fra nyspritede lanker.
IMPONERENDE FERDIGHETER: Siril Malmedal Hauge.
Innfridde
Også Siril Malmedal Hauge leverte opp til de forventningene som blant annet fjorårsalbumet «Uncharted Territory» skapte. Hun har en smidighet og sikkerhet i stemmebruken som gjør inntrykk, er god på tekst og god på improvisasjon, og spesielt versjonene av standardene «No Moon At All» og «I’ll Be Seeing You» kom igjennom som vakker musikk i mine ører.
Likevel – følelsen av at konserten bare viste en del av potensialet i dette samarbeidet lot seg aldri drive helt bort. Et godt sammenskrudd band med en dyktig gjest er vel og bra, men et godt sammenskrudd og dyktig BAND er som oftest enda bedre, så derfor: Er det lov å håpe at konserten blir innledningen på et samarbeid som en dag kan munne ut i normale halvannentimeskonserter med en form for Knut Riisnæs/Siril Malmedal Hauge Kvintett? Når bare verden blir normal igjen? Med gjennomarbeidede konserter med alle fem på scenen hele tiden, og hele tiden i nær og inspirerende kommunikasjon med et publikum som helt sikkert kommer til å forholde seg hoiende annerledes når the virus has left the building?
Jo, det må være lov.
