Moskus med helt ny pels
Det må være dette som kalles utvikling og egenart.
Ett av kjennetegnene på gode band er at de er i bevegelse. Denne evnen til å forflytte seg er godt utviklet hos Moskus. I løpet av fire album har de gått fra å være en sjarmerende pianotrio til å bli et skattkammer av overraskende vendinger. Både Anja Lauvdal og Hans Hulbækmo har tatt i bruk langt flere instrumenter enn piano og trommer. Det er bare kontrabassist Fredrik Luhr Dietrichson som holder seg til sitt ene. Sammenlikner man «Salmesykkel» som ble innspilt i 2012, med årets album, vil man oppleve to vidt forskjellige hørespill. Det de har til felles, er tilbakeholdenheten og det kreative overskuddet.
I mitt første møte med «Mirakler», gjorde jeg meg tanker om hvordan overskuddet på idéer kan gå på bekostning av innhold. Videre tenkte jeg på hva en tsunami av kreativitet kan påføre en lytter av utfordringer. Heldigvis har jeg hatt tid på meg til å møte trioens mirakler og få etterprøvd om de er nettopp det. Jeg har også lurt på om en moskus kan bli til et skadedyr.
«Anslag» er selvsagt spor nummer en. Der føres vi inn i et fiktivt kirkerom, kanskje som gifteklare, kanskje som gravklare. Musikken er feststemt på vemodig vis. Vakker og oversiktlig, i all enkelhet. Deretter følger en blues fra arabisk område – eller kanskje er det Telemark – , smakstilsatt med åpenhet fra kunstmusikken eller der borte fra et sted. Postmodernismen er ikke død. Moskus holder den i live. Eller kanskje det er Hans Hulbækmo som gjør det. Det er iallfall han som står bak «Irsk setter», og jeg drar kjensel på idémassen fra det han har gjort med skadedyr. Det samme gjelder «Voyager». Det hefter noe lett eventyrlig og fascinerende ved det han lager. Ja, nærmest fengende, og det er såre enkelt å bli påhektet. Hvilken dybde disse krumspringene bærer i seg, er jeg mer usikker på. Jeg vil nok ikke gå til «Mirakler» de gangene jeg ønsker å dykke. Hulbækmo står for fire låter. De resterende ni er kreditert Moskus.
Musikken får en egen jordnærhet når Anja Lauvdal flytter seg til pianoet, slik hun gjør i «Sang til C», uten at det som presenteres, nærmer seg det tradisjonelle. Bassen er tildelt en kledelig fremskutt rolle gjennom store deler av produksjonen, fungerer som bærebjelke, som ornamentering og som korrektiv. Det er noe befriende uhøytidelig ved Moskus´ musikk. Litt tivoliaktig, liksom. Den er fylt med referanser til popens så vel som improvisasjonsmusikkens verden. Jeg kjenner hvordan «Mirakler» setter seg. Når Hulbækmo tar fram saga og lar den synge på «(¨,), så låter det uanstrengt vakkert.
