Nedskalert eller ei – Oslo Jazzfestival kom godt i gang.
Tekst og foto: Terje Mosnes
Å avvikle en normal åpningskonsert i en unormal verden, ligger ikke i noen jazzfestivals makt. Men da den 35. årgangen av Oslo Jazzfestival startet i Sentralens Marmorsal i går kveld, viste arrangørene at det er mulig å iallfall nærme seg det umulige ved hjelp av livlig kreativitet, enorm arbeidsinnsats og sjenerøse doser håndsprit. På scenen gjorde Oslo jazzensemble med gjester en solid jobb, og i salen, der vi heldige tilstedeværende satt mønstergyldig sosialt distansert som dominobrikker på geledd, lyktes det oss iallfall i perioder å bidra til en scene-sal kommunikasjon som kunne likne på en slags normalitet.
Og siden det beste ikke bør få være det gode fiende, slår vi likegodt fast at: Jo, det ble en festivalåpning som arrangørene kan være bekjent av.
GODE ORD: Debuterende festivalsjef Øyvind Skjerven Larsen og avtroppende styreleder Ellen Horn i scenisk dialog. Foto: Terje Mosnes
Takk og pris
Åpningen startet, tradisjonen tro og som seg hør og bør, med taler. Først ut var avtroppende styreleder Ellen Horn, fulgt av debuterende festivalsjef Øyvind S. Larsen og til sist kulturminister Abid Raja. Gode taler, faktisk, engasjert levert med velmente klisjeer og kloke betraktninger i balanse. Alle hadde mange å takke, Raja takket særlig sin ex-ministerkollega Horn for lang innsats for norsk kulur, og innimellom rakk hovedsponsor USBL ved direktør Johan Bruun å dele ut årets Jazztalentpris til trommeslager Veslemøy Narvesen (Kongle Trio m.m.).
PRISET: Glad talentprisvinner Veslemøy Narvesen. Foto: Terje Mosnes
MINISTERIELT: Blomster fra en kulturminister til en annen. Foto: Terje Mosnes
Så, mens ord og blomsterbuketter fadet ut, vokste en enslig trekkspilltone fram, ble til et vræl, og Oslo jazzensemble med gjest Kalle Moberg var i gang med sistnevntes egen «Oraklet i Delphi».
Fra Denada til Oslo jazzensemble
For ordens skyld: Oslo jazzensemble, også kjent som Oslo Jazz Ensemble (engelsk?), het Ensemble Denada fra ca. 2008 og fram til i år, og før det Norske Store fra starten i 2000. Kalle Moberg, midt i 20-åra, er foreløpig mest kjent fra Paal Nilssen-Loves Large Unit, og skal også være med i Oslo jazzensembles neste prosjekt sammen med Håkon Kornstad.
Gårsdagens utgave av ensemblet talt i alt 15 musikere under trombonist/sousafonist Even Kruse Skatruds ledelse, og besetningen, med bandveteraner som gitarist Jens Thoresen, saksofonistene Atle Nymo og Børge Are Halvorsen og trompeterne Anders Eriksson, Frank Brodahl og Marius Haltli på plass, ivaretok Mobergs avant-tango-komposisjon – Piazzolla-møter-Zappa? – med fryktløs kaospresisjon. Dette korte, likevel mangefasetterte musikalske møtet med Moberg som både ekspressiv instrumentalist og original komponist, viste ham som nok en interessant plante i den store og hurtigvoksende norske jazzfloraen, og ikke minst som en spennende utvidelse av det belgsterke lauget med Frode Haltli, Stian Carstensen, Jovan Pavlovic og Ida Løvli Hidle som de mest framtredende utøverne.
GJEST 1: Kalle Moberg mellom Jens Thoresen og Børge Are Halvorsen. Foto: Terje Mosnes
Urpremierer
Om Moberg er en kommende samarbeidspartner for Oslo jazzensemble, har sanger og låtskriver Torun Eriksen vært det siden Kongsberg Jazzfestival i 2017. Der hadde Erlend Skomsvoll arrangert et knippe av sangene hennes for Ensemble Denada, og suksessen resulterte i nye konserter og turneer for sanger og ensemble gjennom de to neste årene. I går fikk vi urpremiere på fire nye Eriksen-låter, arrangert av Oslo jazzensemble-saksofonist Martin Myhre Olsen, og med norske tekster der «avstand og nærhet» var en slags rød tråd og utgangspunkt for Eriksens refleksjoner og filosoferinger.
Før vi kom så langt serverte Eriksen og ensemblet Eivind Buenes «Schubert Lounge»-versjon av den østerrikske komponistens «Am Meer». Vakkert fra ende til annen, selvfølgelig, med fin, varm ensembleklang fra messing og treblåsere; og så, etter at kontrabassist Trygve Waldemar Fiske galant hadde overlatt plassen til Kjetil Dalland, Eriksen faste samarbeidspartner og el-bassist gjennom mange år, fikk verden, eller i det minste den delen av den som befant seg i Marmorsalen, i tur og orden høre Eriksens «Gjenklang», «Samme gamle», «Lydogram» og «På hjertet».
MER FAST ENN GJEST: Torun Eriksen, her med Tina Lægreid Olsen, Kjetil Dalland og Even Kruse Skatrud i nabolaget. Foto: Terje Mosnes
Ambisiøst
I en liten tale beskrev Torun Eriksen seg selv som en komponist som «er veldig glad i vers og refreng, men samtidig ikke holder ut med bare vers og refreng». Den firedelte sangsyklusen syntes å bekrefte dette; og viste fort at både komponist- og tekstforfatterambisjonene strakk seg i retning av – men kanskje ikke helt fram til – et mer substansielt, idé-fyrt musikkdramatisk uttrykk av typen «avansert musikal». Tidvis fungerte det ypperlig, med uttrykksmessig variasjon, dynamisk bevegelse og god balanse mellom det vokale og instrumentale i formidlingen.
I noen tilfeller oppfattet jeg imidlertid Myhre Olsens arrangementer som i overkant fortettede, med det resultat at Eriksens stemme, og dermed teksten, ble borte i all den i og for seg fine ensembleutfoldelsen. En liten opprydding i lydbildet bør i så måte overveies før neste konsert, Torun Eriksen er, og var også i går, en altfor god sanger og tekstforfatter til at konserten var en av disse der det er en fordel å slippe å høre tekstene.
GJEST 2: Arild Andersen i karakteristisk positur mellom Jens Thoresen og Håkon Mjåset Johansen. Martin Myhre Olsen (delvis skjult) og Atle Nymo i bakgrunnen. Foto: Terje Mosnes
Basser
Konsertens to siste gjester sto i bassismens mørksyngende tegn – Arild Andersen og Ellen Andrea Wang. Riktig nok ikke sammen på scenen, men basstrengene over generasjonskløften, strukket fra begge sider, gjør den ganske smal sånn rent musikalsk.
Med Fiske tilbake på kontrabassplass i det store bandet, kunne Arild Andersen uten vanlige bassistforpliktelser gjenoppfriske det Skomsvoll-arrangerte solist-samarbeidet med Ensemble Denada i form av sine egne og etter hvert velkjente «Infinite Distance» og «The Day». Sedvanlig kraftdirrende og med melodivakker tilnærming håndterte han oppgaven med lure smil til de nærmeste «konversasjonspartnerne» Jens Thoresen og Håkon Mjåset Johansen, og selv om to låter ikke er nok til å sende scene og sal ut på felles måneferd, ble innslaget hyggelig nok.
GJEST 3: Ellen Andrea Wang kom med splitter ny og konsentrasjonskrevende musikk til sitt gjestespill. Foto: Terje Mosnes
Ellen Andrea Wang hadde på sin side helt ny musikk med seg til sitt lille gjestespill. «Erasmus», hennes egen komposisjon i bassistkollega Ole Morten Vågans arrangement, viste seg som en utfordrende oppgave som solist og ensemble likevel halte habilt i land, med noen nikk til Charlie Haden’s Liberation Orchestra på kjøpet. Jeg må høre «Erasmus» flere ganger før jeg tør mene for mye og sterkt om den, men jeg vet at jeg forlot Marmorsalen etter en kveld med masse solid gjennomført ensemblespill, noen høyst tilfredsstillende soli fra gjestesolister og bandmedlemmer som bl.a. Børge Are Halvorsen, Jens Thoresen og Martin Myhre Olsen, og kanskje framfor alt: Etter en kveld med sterkt og bevegende uttrykt vilje fra alle parter i en festival til fortsatt å holde hjulene i gang og standarden høyt hevet. Ikke bare resten av uka, men fram til den dagen da vaksinen sitter i overarmen, medisinen finnes på apoteket eller det helvetes viruset rett og slett gir opp.
Det er ikke lite, bare dét.
