Moldejazz i mål med styrke og stil

Bildet over: Karin Krog og Scott Hamilton – sikre og samspilte. (foto: Terje Mosnes)

I sin femte og avsluttende residens-konsert ble Vijay Iyer omsider rykket ut av komfortsonen på festivalens siste dag. Hans møte med heilnorske Cikada String Quartet, riktig nok med hans egen musikk på programmet, var en førstegangsopplevelse for alle både på scenen og i salen, og bar dermed i seg den nerven som bare premierer byr på.

Autoritativ
Nå er verken Iyer eller Cikada – Magnus Boye Hansen, Odd Hannisdal (fioliner), Bendik Foss, (bratsj), Johannes Martens (cello) – noviser, og de framførte verkene, «Time, Place, Action» og «Mutations I-X», tilhører muligens ikke samtidsmusikkens aller mest kompliserte. Men Iyers musikk, uansett hvilken sjanger han opererer i, inneholder alltid mye informasjon, og tatt i betraktning hvor liten felles prøvetid som lå til grunn for framføringen, forløp den imponerende uanstrengt og «autoritativ». Et lite datasammenbrudd underveis ble taklet (og overvunnet) med tilkjempet ro av Iyer, som dermed dro i land nok en suksess etter fire konserter i trygge og velkjente amerikanske konstellasjoner. Ikke et vondt ord om noen av dem, jeg ville ikke ha unnvært en eneste en, men det hadde unektelig vært morsomt å høre mer av Iyer i norsk selskap. Kanskje noe å tenke på for fremtidige Moldejazzer?
Saken fortsetter under bildet.

Forbilledlig
Den nyslåtte Molderose (og deltaker på den aller første Moldejazz i 1961) Karin Krog, gjorde seg også godt bemerket på tampen av festivalen. Følsomt akkompagnert av den stilsikre, amerikanske tenoristen Scott Hamilton og Jan Lundgren (piano), Hans Backenroth (bass) og Kristian Leth (trommer) viste hun som alltid forbilledlig formidling – timing, diksjon og tonesikkerhet – i et standardrepertoar dels hentet fra den Billie Holiday-sfæren som hun har arbeidet så mye i. Den amerikansk-skandinaviske kvartetten viste behagelig kontrollerte musikalske muskler også på egen hånd, i melodier som storparten av en ikke helt utsolgt Bjørnsonsal lot til å ha vokst opp med.

Talent
Denne rapportør rakk også å få med seg en smakebit av britiske Laura Jurd Dinosaur før festivalfatigue’n krevde sitt og rullegardinet gikk ned. Den 26 år gamle trompeteren bekreftet langt på vei ryet som et betydelig talent, men iallfall i går beveget hun og de tre medspillerne hennes seg et par musikalske vektklasser under det nivået der den sjarmerende leken har nok snert og tyngde til å gi musikken så mye mer enn underholdningsverdi. Ikke at det er noe galt med å underholde, men bortskjemte med ungt talent som vi er her på det hjemlige jazzberget, framsto vel strengt tatt den britiske Dinosaur som heller ordinær og uferdig i uttrykket.

Styrket posisjon
Så er altså Moldejazz nummer 57 historie. Knutepunkt-epoken i Molde er dermed over, og i kampen om de offentlige festivalstøttekronene stiller Moldejazz nå i samme felt som de øvrige jazzfestivalene. I løpet av de neste månedene skal den kampen avgjøres, og det er vanskelig å se for seg at årets festival har svekket Moldejazz´ posisjon i festivalfloraen. Med nærmest prikkfri gjennomføring av et jazzprogram som i kvalitet og bredde ikke overgås av noen annen norsk jazzfestival i år, har Moldejazz lagt et solid vedlegg til søknaden, og når alle tall er på plass, vil forhåpentligvis resultatet foreligge i svart.
Ved å slippe Maria Schneider som første 2018-plakatnavn, sender Moldejazz også ut et jazz-signal som bør bli lagt merke til når jazzfestivalstøtten skal fordeles. Den tunge pop-satsingen later nå til å være historie i Molde, og årets festival synes å bekrefte at den linjen er verd å følge videre.

Terje Mosnes (tekst/foto)