På bildet over: Dramatisk og stillferdig: Mette Henriette. (foto: Terje Mosnes)

Saksofonist/komponist Mette Henriette og bassist/sanger/komponist Esperanza Spalding utga begge smått oppsiktsvekkende album i fjor. Mette Henriette Martedatter Rølvåg kom, for de fleste, ut av det store intet med dobbeltalbumet «Mette Henriette» på velrenommerte ECM, mens den jazz-velrenommerte Esperanza Spalding presenterte sitt teatralske alter ego, den unge kvinnen Emily (hennes eget mellomnavn), på det mer funk/pop-betonte «Emily’s D+Evolution». I går ga de to artistene hver sin sterke konsert på Moldejazz, med kompromissløs musikk som ikke gjorde det helt enkelt for publikum.

Dempet
Mette Henriette hadde utvidet sin faste trio – pianist Johan Lindvall og cellist Katrine Schiøtt – med fiolinist Håkon Aase, og i dempet, men dramatisk lyssetting kammer-listet de fire fram en uhyre stillferdig «konsertforestilling» der spinkle toner, overtoner og uortodokse instrumentklanger ble vevd sammen i mer og mindre abstrakte mønstre. Så vidt jeg oppfattet, lå triodelen av albumet mye til grunn for framføringen, men grensen mellom det noterte og improviserte i musikken framsto som utvisket, eller rettere: den framsto ikke i det hele tatt. Uansett var det et homogent og medrivende musikkuttrykk som de fire musiserte fram i den sceniske skumringen på Teatret Vårt, som en lavmælt midt-på-dagen-kontrast til den værmessige utadvendtheten på årets hittil varmeste og mest solblanke dag i Molde.

Gjennomregissert
Akkurat den gesten fra værgudene kom nok også Esperanza Spalding til gode da hun åpnet den første av årets to festivalkonserter på Romsdalsmuseet klokka fire. Rundt fire tusen mennesker hadde funnet veien til den intime utendørsarenaen der Joss Stone og Ane Brun sto for konsertens to øvrige avdelinger, og de fikk oppleve en kritthvitkledd Esperanza/Emily i en gjennomregissert, lomme-musikal-aktig forestilling der tre gulkledde korister, en gitarist, en trommeslager og ei bokhylle samt noen plakater var medaktører/medfortellere.
Saken fortsetter under bildet.

Spaldings «Emily»-sanger er ikke uten videre nynnbare og det var ingen liten vokalprestasjon hun sto for der hun danset seg flørtende gjennom forestillingen, noen ganger el-bass-spillende, andre ganger ikke. You can’t keep a good bass player down, men bortsett fra i et par korte instrumentalpartier gikk hun aldri ut av den teatralske rollen som den intellektuelt- og kjønnsvåknende Emily. Å få med seg hele teksten, og dermed «handlingen», krevde nok bedre språkferdigheter enn mine, men jeg mener å ha skjønt nok til å kunne anta at «Emily’s D+Evolution» er et både kunstnerisk og karrieremessig smart og rocka trekk fra den sjangerkryssende Esperanza Spaldings side – uten at det skal få hindre meg i å håpe at hun snart kommer tilbake som bassist i et reinhekla jazzband.

De friere sfærer
Fra torsdagens øvrige meny: To store opplevelser i de friere sfærer med hhv Wadada Leo Smith Golden Quartet og Ola Kvernberg/Mat Maneri/Ingebrikt Håker Flaten/Paal Nilssen-Love. Førstnevnte er en samspilt kvartett med trompetveteran Smith, pianist Anthony Jackson, bassist John Lindberg og trommeslager Pheeroan Aklaff, sistnevnte var et ad hoc-møte der ingenting var innøvd eller avtalt før første tone ble spilt, men det kan trygt fastslås at begge konsertene ble utfordrende for ører som foretrekker streit melodikk, streit rytmikk og streit harmonikk, og ditto begeistrende for dem som elsker det motsatte. I Jazzens Hus skal det være mange rom, og med ekkoet av soul-konge Charles Bradleys røst i øregangene, takker denne reporter av med en klar følelse av at årets Moldejazz er i ferd med å fylle de fleste av dem på en særdeles god måte.

Terje Mosnes (tekst og foto)