John Surman gjør en fin runde med godt selskap på scenen.
Av Arild R. Andersen
Jeg satte på den gamle Deram-vinylen min i formiddag og hørte John Surman knitre sammen med John Taylor, Alan Skidmore, BarrePhillips og resten av gjengen fra 1970. «How many clouds can you see?» heter albumet. Det er en vane jeg har lagt meg til. Å lytte til den artisten jeg skal på konsert med, i forkant av forestillingen, og jeg hører gjerne på noe gammelt, dersom det er en moden artist jeg skal høre.
John Surman er ikke bare moden. Han må også være en av jazzens mest allsidige. En av disse som får slengt legendeskiltet etter seg. Jeg har alltid likt Surman, så jeg har gledet meg til denne Oslojazzonsdagens begivenhet på Munch. Vi skal høre John Surman Quartet, og den rommer Rob Waring på vibrafon, Rob Luft på gitar og Thomas Strønen på trommer. Norge – England med andre ord, men de skal ikke spille mot hverandre. Dette er virkelig ett lag.
John Surman og Rob Waring. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
John Surman forklarer oss hvorfor han har brukt tittelen «Words unspoken». Det handler om at musikken kan utsi noe som språket kommer til kort overfor. Albumet hans fra 2018 heter «Invisible threads». Den tittelen kommenterer noe av det samme. Stoffet vi skal få høre, er innspilt og venter på utgivelse, hvis jeg forstod det rett. Og låtene har ikke nødvendigvis titler.
Surman griper til bassklarinetten og trer inn i en nokså fri åpning, som kanskje er helt innstudert. Det er en lett eventyrlighet i fortellingen. Strønen hekter linjene sammen, før vibrafon og gitar kommer inn og lar det svinge deilig skakt. Uten bass i bandet blir temaene hengende ledigere enn de ellers kanskje ville gjort. De trenger seg uansett ikke på.
Når unge Rob Luft får rommet, nærmer han seg det teknisk briljerende, uten egentlig å fylle innholdet med mye substans. Det skal vise seg at han kommer på bedre spor etter hvert. Musikken er god å lytte til når Waring og Luft maler sammen, og duv og sig får vakker klang til å leve. Når Surmans dype og grove tone stiller seg i midten, dirrer det også meningsbærende i det vi hører. Han har en selvfølgelig tilstedeværelse i stoffet. Jeg tror den trenger et helt liv for å kunne manifestere seg og gi seg til kjenne. Musikken oppsøker helt forskjellige stemningsleier, og når Rob Waring får plass rundt seg, er det vakre sjelden langt unna. Han spiller med den innlevelsen og følsomheten jeg gjerne forbinder han med.
Rob Luft og John Surman. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Så kan man kanskje si at kombinasjonen av vibrafon og myke gitarutgytelser drar vel mye i samme retning. Det kunne ha gjort seg med en skarp kant eller to i noen av strekkene. Kvartetten spiller ensemblemusikk, og selv om den framskutte plassen kan gå på rundgang, preges ikke konserten av tradisjonelle solistiske innslag.
Rob Luft trekker ut lyseblå akkorder i fløyel, mens Surmans bevegelser har den moderne jazzen innskrevet i seg. De melodiske snuttene blir aldri søtladne. Jeg liker at utøverne tar seg råd til å åpne musikken og gjøre den transparent. Enkelte partier er rent lystige, med sprett og oppdrift tett omslynget. Thomas Strønen styrer mye av dynamikken i bandet, og det gjør han godt. Han spiller med øre for helhet og slår karakter i låtene.
Musikken skyller videre, i godmodige dønninger som får opplevelsen til å gynge. John Surmans utadvendte og humoristiske henvendelser til publikum mellom innslagene er gode å ta med. De tjener kvelden.
Jeg syns dessuten at kvartetten spiller seg opp mot slutten. Skaper et sterkt indre liv. Surmans vemodsvakre spill blir sittende i. Lett eksplosiv eleganse og smidige vendinger fester seg. Han får spontan applaus fra salen. Saksofonisten takker medmusikerne for hjelpen med å realisere noe helt spesielt denne kvelden. Bandet blir klappet tilbake for å gjøre ekstrarunde. Det blir en avdempet avslutning på et godt sett. Riktig velformet.
