Moden debut
Erik Honorés albumdebut kommer seint, men overveiende godt som poetisk elektroakustisk regissørarbeid.
Etter medvirkning – musiker, tekniker, produsent – på mange plater med kjente norske og utenlandske kollegaer, er Erik Honoré omsider ute med sitt første album i eget navn. «Heliographs» ble sluppet under årets Punktfestival, Kristiansands årlige live remix/impro/elektronikafest som Honoré dro i gang sammen med Jan Bang i 2005, og albumets 9 «solskriftstykker» bærer ikke uventet preg av betydelig musikkmaskinell uttrykksglede og -ferdighet hos opphavsmannen og hans gode hjelpere.
Honoré har vært sin egen producer, tekniker og mixer på «Heliographs» og er kreditert for samples, synther, synthbass, rytmeprogrammering og utendørsopptak. Han er også oppført med hel eller delt opphavsrett til musikken, og lar seg i løpet av albumet høre i sju konstellasjoner: sammen med perkusjonist Ingar Zach eller med gitarist Eivind Aarset; sammen med Sidsel Endresen (vokal) og enten Jan Bang (samples) eller Ingar Zach; sammen med Bang og Aarset; med Zach, Aarset og Arve Henriksen (trompet) og med den nederlandske fiolinisten Jeffrey Bruinsma. Men selv om han på denne måten bringer mange farger til paletten, er «Heliographs» et album med klar og gjennomført egenstemme der uutgrunnelig ro og melodisk myke kanter dominerer, men ikke uten at nærgående risp og erupsjoner lurer i de ofte drømmeaktige forløpene.
Jeg finner i hovedsak to måter å komme «Heliographs» i møte på. Én er å konse hardt på lydproduksjonen og om mulig lytte/analysere seg fram til hvordan Honoré har skrudd sammen musikken. Det vil raskt avdekke en kompleksitet og detaljrikdom som førsteinntrykket ikke uten videre formidler, og på den måten bidra til å tydeliggjøre Honorés fortellerintensjoner. Den andre lyttemåten er å skru av sin indre analytiker, glemme alt som heter produksjon og teknologi og bare la musikken/fortellingene strømme på, med de reaksjoner det måtte utløse i en selv.
I tilfellet «Heliographs» – som for de fleste andre plater – foretrekker jeg den sistnevnte måten, og må anføre en noe kupert begeistringskurve for et kompositorisk innhold som skrur engasjementet mitt av og på noen ganger. Respektkurven for viljen til å skape originale fortellerstemmer/musikkuttrykk er derimot jevn og høy, og forløp som det innledende «Navigators», den finurlig repetitive «Pioner Trail» og det korte intermezzoet «Strife» er blant dem som sterkest kan forklare hvorfor. Uansett framstår Erik Honoré med «Heliographs» som en spennende musikalsk regissør og poetisk forteller, og fortsettelsen avventes med spenning.
Terje Mosnes
