Mindre er mer

Noen søndager er bare ekstra blågrå. Det er for så vidt deilig å ha «fri», samtidig ser man mest fram til at dagen kan gå over og føres inn i glemmeboken. Noe som faktisk er fint og som foregår på søndager, i alle fall på våren og høsten, er konsertserien Kampenjazz som finner sted på underlig varme Caféteateret på Grønland. Om du ikke her vært der ennå, burde du absolutt undersøke opplegget. Litt annerledes publikum enn på andre jazzklubber, kanskje, utpreget lun stemning, og et merkelig lokale et sted mellom gammel østkantkafé med loppemarkedmøbler, friteaterscene og en gammel trekirke.

Forrige gang jeg så trommeslager Veslemøy Narvesen i disse lokalene var da hun for et par år siden spilte der med Kongle Trio — som som nå er på en ubestemt men fortsatt beklagelig langpause. En helt fantastisk konsert. Siden den gang har det virkelig tatt av for den fortsatt unge sørlendingen, hun har en personlig og meget raff spillestil som veldig mange musikere kan høre for seg i sine prosjekter, enten det er musikere på hennes egen alder eller folk fra oppover i alderdivisjonene. Det virker som at hun takler etterspørselen godt. Men prosjektet som hun var ute med denne uken er det klart mest personlige til nå. Konserten søndag var siste stopp på lanseringsturneen for albumet We Don’t Imagine Anymore, som først var bandnavnet før Narvesen turte å bære det selv under eget navn. Og bære det gjør hun absolutt. De første konsertene var lovende nok, men noe uferdige, så det var en overraskelse å høre hvordan materialet hadde vokst på albumet som ble sendt ut av Jazzland for et par uker siden. Dette har skapt så mye positiv oppmerksomhet at hun ble gjenstand for noe så sjeldent i en norsk jazzmusikers liv som et intervju på NRK TV.

Veslemøy Narvesen. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

At hun synger selv er uvanlig nok for en så hip trommeslager som det Narvesen er, desto mer imponerende er den hudløse henvendelsesformen og de rørende popmelodiene som den ganske direkte sanglyrikken er satt til. Plata er godt produsert med endel lydmessige finesser. Ikke alltid like lett å gjenskape sånt noe på konsert med dårligere tid og færre ressurser. Narvesen fortalte at denne kvelden var booket året før, som en pianotrio, egentlig før noen kjente ordentlig til dette materialet. Siden har det endret seg noe, men Narvesen ønsket likevel å behandle disse poplåtene som om en pianotrio skulle fremføre dem. Less is more, heter det – og denne kvelden viste det seg å stemme. Riktignok var det med en gjest, det hadde faktisk vært med en forskjellig gjest hver dag under turneen. Selma French på fiolin og sang er perfekt match det, men jeg skulle ønsket meg at hun fikk større anledning til å slå seg løs akkurat denne kvelden, selv om både spill og sang var vakkert nok.

Selma French. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Håvard Aufles. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Håvard Aufles bak tangentene er kanskje mest kjent for sine eventyrlige synthlandskap og finurligheter, og det var riktignok noe tukling med morsomme apparater oppå flygelet – men det var interessant å lytte til ham som «vanlig» pianist. Noe han også behersker, skulle det vise seg. Det er ikke alltid like balansert lydbilde på dette spillestedet, og han var dessverre litt lav i miksen. Kontrabassister er godt vant med å være lav i miksen, men Nicolas Leirtrø gjorde likevel en god figur, spesielt da han hadde noen lengre solopartier. I starten av karrieren var han mest kjent for sin høylytte barytongitar, men det er godt å se han får et stadig mer solid tak på bassen. At stolen på kontrabassen røyk underveis var bare en stemningsskaper – i likhet med den underlige alarmen som gikk av i første låt. Narvesen selv var svært godt hørbar, spesielt på settet når hun brukte stikkene, men også i mikrofonen. De fleste av låtene var lagt opp slik at hun spilte behersket mens hun sang, før trioen brøt ut i noen mer fri og høylytte partier. Det føltes likevel ikke programmatisk.

Nicolas Leirtrø. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Det må bare sies at det er svært imponerende å høre Narvesen synge. Skikkelig pen vokal. Nært og rørende, men også kontant og uten å nøle, med god mikrofonteknikk, diksjon og time. Det er egentlig ikke til å tro, dog heller ikke noe freak show. Man blir ettertenksom av tekstene hennes, uansett om man er eldre og har andre erfaringer av verden blir det ikke kræsj, og det er et gjennomgående godt verdisyn som skinner gjennom i låtene hennes. Det hun sier mellom låtene, om usikkerhet i en kjip og rask virkelighet, er også med på å knytte scene og sal sammen på en fin måte. Men selv om hun bare hadde sunget om eplekake ville publikum blitt rørt – dette er virkelig nusselige melodier, og med egenart – noe hittene «Dopamin Detox», «Sink» og det rystende tittelsporet understreker. Likevel lurer jeg på om settlisten har godt av en ekstra instrumentallåt underveis.
Hele to ekstranummer ble de klappet inn til av et så godt som fulltallig Caféteater, og denne søndagen ble verd å minnes likevel.