PUNKT ivaretar profilen og søker seg videre.
Det er Paal som slår fredagskvelden i gang, og det første han gjør, er å ty til metallet. Det er en frisk opplevelse å se trommeslager og perkusjonist Paal Nilssen-Love alene på Kick-scenen. I dette totalt frie rommet kan han gjøre mer. Uten en eneste rabiat saksofonist i nærområdet, er han herre i eget hus. Det vi får, er en fyldig fortelling. Han har et større trommesett enn han bruker til vanlig og anvender flere rytmeinstrumenter i tillegg. Ja, i én seksjon bruker han kun hendene og gir påminnelse om hvor lenge rytmen har fulgt mennesket. Han reiser seg også til full utblåsning. Da blir han det kraftsenteret bare han kan være. Vi hører alle lagene i uttrykkene hans i kveld. Variasjonsbredden er stor, og det skinner av spillet. Han skifter stikker, og ny lyd følger med. Nå viser han det igjen. At han er til å stole på.
Det er Anja Lauvdal og Heida Mobeck som gjør live remiks av settet til Paal. De to har som kjent gjort seg tydelig bemerket i det nyskapende, unge, sjangerforaktende miljøet de siste årene. Med synther, elektronikk og tuba gir de ny fasong til gamle elementer. På Kick Scene høres de kantete og oppstykket ut, og de byr på korte, pussige melodisnutter. Støy møter pop, og det låter både friskt og overraskende. Til tider heseblesende. Den frie flyten av lydbrokker, kan være utfordrende. Som lyd fra en ambulanse i utrykning eller et bad i det massive. Jeg liker duoen best når den dveler ved en grunnidé, når noe gjentas og kommenteres, sånn at musikken ikke bare slynger ut nytt.
Et samstemt alvor
Det blir en fin opplevelse å høre Thomas Strønens Time is a Blind Guide. Med Ayumi Tanaka på klaver, Håkon Aase, fiolin, Leo Svensson Sander, cello og Ole Morten Vågan på bass styrer Strønen musikken i spennende retning. Kvintetten starter i et fritt og åpent landskap, før den samler seg rundt et tema som bygges. Vågan plukker tonene fra basskroppen, og Strønen låter delikat. De fem skaper en fin balanse av det lett tilgjengelige og det mer åpne, improviserte og motstandsvillige, og de tre strykerne gir en helt egen atmosfære i musikken. De er alle svært gode lyttere. Time is a Blind Guide gir oss originale bilder, og jeg liker måten de står i stoffet på. Det er mye mørke i musikken, et slags samstemt alvor.
Saken fortsetter under bildet.
Håkon Aase, Leo Svensson Sander og Ole Morten Vågan (foto: Petter Sandell/petterphoto.com)
Tortusa/Breistein gjør remiksen. Store klangflater og sparsommelige pådrag fra saksofonen gir et kontrastfylt inntrykk, og de beveger seg langt unna forrige sett. Duoen er ikke redd for å oppsøke det enkle . Hvilken substans det har, kan variere. Idéer fra klubbmusikk, sus, bulder og skarp bjeffing inngår i konstruksjonene. Vi tas til et lite univers av abstrakte stemninger. Rommet er ikke ulikt det vi kjenner fra debutalbumet «Mind Vessel».
Direkte vakkert
Så kommer kveldens fineste opplevelse. Franske Trio iXi, med to fioliner og en cello, møtte Jan Bang, Eivind Aarset og og Michele Rabbia på en workshop i Paris, og søt musikk oppstod, går det an å si. Måten de seks forener elementer fra totalt ulike sfærer, er eminent. Strykerne anvender et rytmisk språk som fanges opp av drømmeaktige, elektroniske landskaper. De subtile møtene er mange, og jeg kan ikke huske å ha opplevd noe helt lignende. Den symbiotiske styrken er imponerende. Ja, det låter direkte vakkert. Smakfull perkusjon fra Rabbia og små drypp av skarp gitar fra Aarset tilfører overraskelser. Det svever, men holdes fast av rytmisk tydelighet. Sekstetten bygger seg inn mot stadig nye steder, men etterlater et helhetlig inntrykk. Dette er en ekte PUNKT-opplevelse.
Saken fortsetter under bildet.
Trio iXi (foto: Petter Sandell/petterphoto.com)
Erik Honoré og Clive Bell står for remiks, og de to følger opp kvaliteten. Clive Bell er en kjenner av øst-asiatiske blåseinstrumenter, og fløytene hans blir stående i fokus. Dette blir et møte med noen av de samme idéene som preget forrige sett , bare i andre former. Erik Honoré tilfører musikken en stillferdig kraft. Det låter luftig, urgammelt og helt moderne. Vi kommer oss liksom litt opp i fjellene. Igjen er det et originalt lydmateriale som pensles ut, et slags world-uttrykk fra en annen verden. Og her kunne gjerne denne kvelden ha lagt seg til hvile for min del.
Progressiv tydelighet
Men siste punkt på fredagens Kick-kart er Now vs Now, og da gjelder det å omstille seg. Et progressivt electrofuture wave band med interessante idéer og tydelighet i bøtter og spann. Leder, Jason Lindner, er en flott keyboardist. Han bidro godt på David Bowies «Blackstar» og har mottatt både hyllester og priser i jazzverdenen. Trioen oppleves tidvis som et Emerson, Lake & Palmer for vår tid og framstår dimensjonert for større scener. Det blir en sammensatt opplevelse. De gjør meg nysgjerrige på å utforske albumet som straks foreligger på Jazzland. På vei tilbake til hotellet, tenker jeg på Paris og vellykkede møter.
