Metalljazz fra hjertet
Hedvig Mollestad finner oppskrifter i historien og får det til å smake med trio.
Den som en gang har solgt seg til gitarriffet, kan vanskelig unngå å like Hedvig Mollestad. Det hun gjør på gitaren, er ikke nyskapende, men hun er ytterst god til å trylle med det gamle. Vi har blitt nokså bortskjemte med gode album fra Mollestad og trioen. Den tendensen styrker seg med «Ding Dong.You´re Dead». Hun er boltet til tradisjonen, og anmeldere har trukket fram Black Sabbath, Led Zeppelin, Jimi Hendrix og John McLaughlin for å sette trioen i bås. Sabbath og McLaughlin kan ha noe for seg. Zeppelin er ikke inne hos Hedvig, og Hendrix svever over, slik han har for vane å gjøre. Så er det heldigvis sånn at trekløveret vårt holder seg unna blåkopiering og skaper sine egne baner gjennom det de forsyner seg fra. Der ligger selve poenget, og det er godt. Vi heiser flagget!
En opplagt kvalitet ved «Ding Dong. You´re Dead» er den bredden av uttrykk som presenteres på albumet. Rock, jazz, prog og fusion har plass i musikken, men de holdes i en balanse som gir den sterk karakter. En annen kvalitet ligger i selve avleveringen. Mollestad, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad forvalter en sterk nerve, og det er jo den som skiller det bevegende fra det flate. Det hjelper ikke å være leken hvis ikke anslaget underbygger det du byr på.
Når jeg hører de første akkordene i åpningssporet «Leo Flash´ Return To The Underworld», dras jeg rett i mot et gammelt favorittband: King Crimson. Vinklingen, kraften, saften og linjene er gamle venner av meg. Mollestad gjør det til sitt. Jeg ser at andre får helt andre assosiasjoner: Rage Against The Machine. Flere generasjoner av lyttere kan hente ut favoritter i Mollestads musikk. Det er såre fint. Trioen spiller jo også så godt at det holder deg festet. Selv «All Flights Cancelled» fungerer bra, selv om den faller inn et sted i rockhistorien som ikke er mitt.
Jeg liker gitarsoloene på albumet. De er akkurat passe oppblåste og så smarte at de forfører. Space is the place, var det noen som sa. Soloutfluktene hadde vært vanskelige å gjennomføre uten å ha rytmeseksjonens sikkerhetsnett under seg. Brekken og Loe Bjørnstad forer gitaristen med springbrett og er helt avgjørende for flyvekvaliteten. Det tar av! «Magic Moshroom» er en jam med hele trioen i front, ikledd arrangementer som strammer opp innholdet. «Gimbal» åpner for det helt særegne Mollestad-spillet. De første rundene på denne har stiltrekk jeg først og fremst forbinder med henne. Fine saker! Helt til slutt demper trioen seg og leverer «Four Candles». Ånden fra Peter Green svever forbi, mens bandet enda en gang gjør et grep som er deres. Jeg syns Hedvig Mollestad Trio gjør stor stas på albumformatet. Den utbrettbare formen deres er som skapt for større flater. Jeg kan nok ha en favorittlåt eller to, men det er det sterke helhetsinntrykket som sitter. Dette er overbevisende nok en gang.
