Mesterlig mørkt og sjelfullt
PLATE: Litt kokko, noe Coleman, og gjennomført ypperlig fra Trespass Trio.
Jeg har lett for å like det Martin Küchen tar i. Den svenske saksofonisten har som vane å være til stede i det han gjør, vekke interesse og skape gode handlingsrom for medmusikantene. På plate har Angles-prosjektene hans og Trespass Trio vært blant favorittene, og dette er fjerde utgivelse med trekløveret på Clean Feed records. Ryggraden i Trespass Trio er usedvanlig sterk og smidig: Per Zanussi på bass og Raymond Strid på trommer og perkusjon. De tre har holdt sammen i mange år, og det skjer ofte noe grunnleggende med samspill som har fått leve og utvikle seg over tid. Uansett er det slik at det som kommer fra «The Spirit Of Pitesti», later til å ha modenhet som forutsetning. De seks sporene høres nærmest ut som tillitserklæringer musikerne mellom. Åpningen får meg til å tenke på Soapsuds-soundet til Ornette Coleman og Charlie Haden. Sårheten, stillferdigheten og det langsomme ganglaget er fint å ta inn. «Sounds & Ruins (take 3)» står på egne bein og reflekterer lyset fra historien. Samme grunntone preger «The Spirit Of Pitesti». Zanussi bruker buen på bassen, og samspillet med Küchen låter både vakkert og forpint. Melodilinjene sleper seg fram, mens Strid dekorerer vemodet. Dette er et sterkt alternativ til lett underholdning og alt som skal sette deg i godt humør. Pitesti-sporet gir deg fem blå minutter og en vakker pause fra det skjønnmalte. Jeg tror på hver tone og blir oppstemt av den veldreide og skjøre melankolien. Komposisjonen fremtrer som et narrativ. Det hører med til historien at Pitesti er en by i Romania. Den er blant annet kjent for sitt fengsel der myndighetene eksperimenterte med hjernevasking under totalitarismen. I platecoveret siteres det fra Dumitru Bacus bok «The Anti-humans». «Fri Kokko (Free retardo at the Koko club)» bryter opp det nedstemte mønsteret. Den fremtrer nærmest som en munterhet i denne konteksten og er kraftfull på en mer utadvendt måte. Det gir en fin variasjon, men jeg vil ikke beskrive variasjonen som etterlengtet. De tre gir hverandre mer rom til å stå frem som solister. «Centers» er skrevet av Per Zanussi. Den kommer med mye av den samme lidenskapen som gjennomsyrer albumet. Det er en ømhet i stoffet som er av sjelden kvalitet. Denne plata er befriende strippet for utvendighet. Trespass Trio avslutter albumet ved å gå tilbake til start. «Sounds & Ruins (take 2)» lokker frem det viktige alvoret og slutter ringen. Jeg går også tilbake til start: Etter dette har jeg enda lettere for å like det Küchen tar i.
Arild R. Andersen
