Mer enn skog og sang
In The Country og Frida Ånnevik tar Børli-poesien inn i nye, originale klanglandskap.
Med «Skogenes sang» utfordrer In The Country og Frida Ånnevik et par norske «sedvanesannheter»: At diktene til Hans Børli (1918-89) i ett og alt handler om «skogen», eller til nød om «det utvidete skogsbegrep», og at de, om de i det hele tatt skal tonesettes, helst bør ikles enkle visemelodier og synges av Erik Bye.
Klangskulpturer
In The Countrys Morten Qvenild har gått ganske annerledes til verks når han har laget melodier til sju Børli-dikt – fem av dem fra 1940- og -50-tallet, ett fra 1960 og ett fra 1974. Fortsatt handler det om melodier, men måten Qvenild/In The Country/Frida Ånnevik har arrangert dem på, plasserer ordene i noe som snarere enn visemelodier kan oppleves som en sammenhengende passasje av rikt sammensatte klangskulpturer, frambrakt av In The Countrys digre instrumentarium og supplert med engelske BJ Coles pedal steel-gitar på fire av sporene. Qvenilds alternative pianoklanger (hyperpiano), bassist Roger Arntzens barytongitar og trommeslager Pål Hauskens vibrafon er blant de utenomordinære lydkildene i denne abstraherte skogsstemningen, der In The Country like lite låter som en vanlig pianotrio som det Børlis tekster handler om hvor herlig det er i skogen når småfuglene synger og doggen blinker i granbaret. Den eksistensielle dramatikken på «Skogenes sang» er barskere enn som så, i toner som i ord.
Frida Ånnevik synger disse flerlagstekstene rentonet, distinkt og ganske nøytralt uten å gi følelsessterke føringer for hvordan de «bør» oppfattes. Bortsett fra at et par innslag av ren resitasjon nesten blir for tonløse, framstår formidlingen hennes som klok og fint tilpasset de dels ekkogåtefulle og lengtende, dels foruroligende lydlandskapene den er en del av.
Detaljrikdom
Ved første ørekast kan kanskje disse versjonene av en folkekjær poets dikt høres ut til å i overkant vektlegge de mørke dragene i tekstene. Dét er imidlertid et inntrykk som fortar seg når detaljrikdommen i musikken for alvor trer fram etter flere gjennomlyttinger og skaper store klanglige rom rundt ordene. Visst er det mørkt, men langt fra bare, og både skogarbeideren Børli og poeten Børli var nok bedre enn de fleste klar over hva det evige spillet mellom lys og skygge kan romme. I det spillet har In The Country og Frida Ånnevik funnet en fin plass, og fortellingen deres er vel verdt den oppmerksomheten som den ufortrødent krever.
Terje Mosnes
