Mer enn en adresse
Tre år etter det overbevisende debutalbumet «Short Stories Of Happiness» er trombonisten Kristoffer Kompen (29) og kvintetten hans ute med oppfølgeren, «Agdergata 1».
Som ventet handler det nok en gang om et uhyre velspilt album fra Kompen & co. Men det er mer enn musiseringens tekniske nivå som gjør dette albumet spesielt og interessant.
Fakta først: I tillegg til lederen teller kvintetten fortsatt pianist Eyolf Dale, kontrabassist Jo Skaansar og trommeslager Andreas Bye, mens saksofonist/bassklarinettist Atle Nymo har overtatt Eirik Hegdals plass. Kompen står for samtlige komposisjoner og det hele er spilt inn i øvingslokalet hans på Galgeberg, den mer enn 200 år gamle «Skarpretterboligen» som i dag har adresse Agdergata 1.
Vi snakker med andre ord om kortreist musikk, iallfall hva gjelder titler og geografi.
Det er imidlertid ikke mye kortreisthet og «bydel gamle Oslo» over Kompens musikalske vingespenn. Selv om han (som på debutalbumet ) hovedsakelig framstår som en post-bop-modernist med forkjærlighet for melodier som ikke uten videre lar seg plystre og rytmiske forløp som lett kan påføre uforberedte ankler stygge overtråkk, røper spillet hans hjemmekjenthet i ekkoet av så vel Kid Ory som J.J. Johnson. Han – og bandet – virker like på plass i den enkle, harmonisnille tretone-hymnen «Gamlebyen» som i den filmmusikkaktige, gøyalt skildrede musejakta i «Get The Mouse Out Of The House», og den mørke, bluesbop-jagende «Wenche’s Café» byr på kor og ensemblespill et atskillig slitnere jazzhøl-i-veggen verdig.
Og når Kompen kaller albumets niende og siste spor «Marching In», må det være lov å tenke «When The Saints Go», og i sitt stille sinn innbille seg at det kvintetten ønsker å formidle akkurat her, er 1920-tallets kollektive New Orleans-improvisasjon indeksregulert til friimproviserende 2014-modus.
Hvilket gjøres med gnist og glød.
Med så mye jazztradisjon knadd inn i banduttrykket, er «Agdergata 1» et langt mer komplekst og finurlig album enn navnet antyder. At musikken likevel framstår som «hel» og tilgjengelig, forteller at betydelige individuelle ferdigheter er underlagt et godt øre for helheten hos både Kompen og hans medmusikere, og også soloene spilles med en utadvendthet og vilje til kommunikasjon som tar tak. Når dessuten «Agdergata 1» også klanglig tåler «innoverlytting», vil den som måtte bestemme seg for å bruke litt tid på dette albumet ha mye å se fram til.
Terje Mosnes
