Melodiøst, skarpt og europeisk
De kler det tilsynelatende enkle med detaljer som gjør stoffet interessant.
Trommeslager og perkusjonist Helge Andreas Norbakken er i godt selskap på dette dampende og lyriske albumet, der den portugisiske pianisten Mário Laginha har skrevet de fleste av komposisjonene. I all hovedsak fremmes europeisk jazzestetikk, ja, man hører også en nordisk tilnærming. Den engelske sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles har komponert to av de ti stykkene.
Vi møter her tre musikere som åpenbart spiller med en felles forståelse av hva deres uttrykk skal være. Samlet har de en erfaring som gir tyngde, og hver for seg en sterk kreativitet som styres inn i det kollektive. Helt siden jeg hørte Julian Argüelles for første gang med Loose Tubes på midten av 80-tallet, har jeg likt spillet hans. Dette var storbandet som huset flere av britisk jazz´ kommende stjerner, og Argüelles var blant dem som kom til å sette tydelige spor. Mário Laginha er kjent for sitt mangeårige samarbeid med vokalist Maria João. Selv ble jeg særlig oppmerksom på han etter soloalbumet «Songs and Fugues». Laginha skal ha latt seg påvirke av Keith Jarrett i sin ungdom. Det lar seg fortsatt høre. Helge Andreas Norbakken har også spilt med Maria João. Selv kjenner jeg han fra samarbeid med Mari Boine og ikke minst Jon Balke. Norbakken, Laginha og Argüelles er alle født på 60-tallet. Det gir dem en modenhet som pløyes inn i musikken med selvfølgelig følsomhet.
Åpningssporet «Mãos na Parede» tar til som en ballade der trioen kombinerer tradisjonelt med originalt. Saksofonen legger seg melodiøst over et sett lyseblå pianoakkorder, mens Norbakken fyller bakrommet med små overraskelser. Argüelles´ myke tone gir kraft og varme. Mot slutten slår sporet over i et rytmisk intrikat parti som framføres med smidighet. Så følger «Fisicamente». Den krever også ypperlige musikere. Det er jo ingen selvfølge at man får det kompliserte til å leve. Denne trioen anvender imidlertid ferdighetene til å fremme musikaliteten. Det oppleves som strålende riktig.
Helge Andreas Norbakkens spill bidrar sterkt til å gi musikken karakter. «Serralves» er en låt som viser dette med tydelighet. Det er lydutforskeren Norbakken som høres der. Han tar med seg det brede perspektivet sitt inn i musikken og får jazzen med på tur. Han låter lett og luftig, samtidig som han jorder utrykkene og byr på heftig eleganse. Under trioens melodiøst skinnende overflate fins en skatt av detaljer. Det er den som hever opplevelsen og gjør «Setembro» til et album å vende tilbake til.
