Denne kvelden deler vi en liten reise med tre musikere.
Det er lørdagskveld på lokalet. Stinn brakke. Eller utsolgt hus på Nasjonal Jazzscene. Pianojazzens nye førstepoet trekker publikum som få andre, fordi han har noe å fortelle som åpenbart treffer mange. Ja, begeistringen er så stor at ovasjonene kommer før første akkord er satt. På scenen står laptopen litt til side for flygelet, en plassering som speiler elektronikkens stort sett forsiktige tilstedeværelse i Tord Gustavsens musikk. Den gir seg først til kjenne som en tynn hinne i åpningssporet. Trioen kombinerer Ludvig Mathias Lindeman og J.S. Bach, slik de også gjør på det albumet de er her for å presentere: «The Other Side».
Gustavsen spiller med spartansk tyngde eller han går inn i velregissert drama, med bass og trommer tett på seg. Det låter både forsiktig og dynamisk. Cymbalenes spenstige klang og bassens renslige vesen inngår i den fine veven. Det er gråt og klage i Sigurd Holes spill med bue på bassen, noe som underbygger denne kveldens blå kvaliteter. Rytmeseksjonen legger et bunnsolid underlag å ta pianosvingene på. Gustavsen vill vært naken uten. Den gjennomgående melodiøsiteten i stoffet er et av musikkens fremste kjennetegn. Gustavsens veldige evne til å improvisere over melodilinjene, et annet.
-Det er en stor ære å få være her å spille, nærmest hvisker pianisten. Og han takker oss for at vi vil dele en liten reise med dem. Det er i grunnen svært uproblematisk, for selv om denne kvelden ikke vil bli husket som betydelig, har den nok av innhold å begeistres av. Trioen spiller åpningssporet på det nye albumet, og jeg er solgt. «The Tunnel» er Gustavsens egen komposisjon, og temaet i seg selv er så bærende nydelig, at det setter merker. Gjerrigheten i spillet. Det godlynte alvoret. Tonene som svulmer lett. For meg er dette Tord Gustavsen på sitt beste. Det er som om han sitter midt i sitt eget og deler overskudd med oss. En krokrygget inderlighet jeg tror på.
De partiene jeg finner minst tilfredsstillende, er de som lar elektronikken prege uttrykket. Der mister musikken karakter. Gustavsen dedikerer en av låtene til bassisten Harald Johnsen som døde i 2011, før han lar Sigurd Hole introdusere den neste. Igjen er det Holes mesterlige bruk av buen som trollbinder. Den sammensatte tonen hans, med farger fra folkemusikken, er en liten verden i seg selv. Den som er nysgjerrig på mer, kan oppsøke Holes soloalbum av året, «Elvesang». Jarle Vespestad får også rom til å fortelle på egenhånd. Han spiller med bare nevene, lar metallet pipe og setter retning for det kollektive.
Trioen kombinerer åpent og skjørt, med tungt rytmisk, noe som gir bredde til opplevelsen. Selv om denne trioen følger en tydelig linje, tar kvelden imponerende mange veier. Tittelsporet fra den nye plata er en ny G-klassiker. Den har dette sakrale draget det er godt å være i. Og når vi nærmer oss slutten, får vi en kveldsbønn. «Wide Open» er hentet fra albumet «Being There», og det er et stykke det er godt å ta med hjem. Tord Gustavsen vet hvordan man bygger en kveld, og bandet slipper ikke unna en ekstra runde, for publikum er stadig begeistret. Trioen har presentert ny musikk fra et album som vil bli stående.
