KONSERT: Stemningsskiftene i trioens musikk er langsomme og rikt fasetterte.
Av Arild R. Andersen
Det er en etablert trio vi skal høre på denne sesongstartsøndagskvelden på Kampenjazz. Kjetil Husebø, Eivind Aarset og Arve Henriksen har utgitt to myke og vakre album, med preg av odyssé og svev. «Years of ambiguity» (2023) og «Emerging narratives» (2024) rommer atmosfæriske lykketreff og fremmer sjelsro. At musikken har nerve og mot, gjør den god å lytte til. Virkelig verdt å åpne for. Landskapene som males fram, er lett gjenkjennelige, men også uforutsigbart foranderlige. Kveldens tre befinner seg i front for elektronisk musikk med hudvarm kvalitet. De spiller klaver, trompet og gitar, men scenen er fylt av dupper og ditter i stort elektronisk omfang. Lyden skal bearbeides og manipuleres for å tjene nyskapning.
Kjetil Husebø. Foto: Åsa Halle/Kampenjazz
De kunne knapt ha startet konserten mer varsomt enn de gjør. Husebøs flygel og Henriksens trompet går i døsig dialog og vekkende samhandling. Ventilasjonsanlegget bak meg spiller med. Det finstemte alvoret i trekløverets musikk er lett å tro på. Det må komme fra et opplevd sted. Melodisløyfene fra trompeten er milde og skarpe, ikke som motsetninger, men som fusjonerte kontraster. Gitaren til Aarset legger kjøleteppe under arbeidene. Så ber rytmefigurene og lydskulptureringen om oppmerksomhet. Stemmene heves. Med ett blir trioen tøff og lett nådeløs. Det er ikke lenger nødvendig å sitte stille. Omskifteligheten i musikken er enkel å følge. Tråden er tydelig. Den er spunnet på umiskjennelige idéer. Det romantiske og antiromantiske finner hverandre. Mangetydigheten lever.
Kjetil Husebø. Foto: Åsa Halle/Kampenjazz
Trioens musikk rommer mange detaljer i lagene. De får rom til å vise seg, under lommetrompeten og midt i det kullsyreholdige drivet. Musikken er i flukt. Den duvende væremåten skyller ned i salen. Bløtlegger og forfrisker. David Attenborough kunne ha sittet inne i denne musikken og fulgt en hvalhai på vandring. Ja, man kan like disse uttrykkene slik man setter pris på flo og fjære eller lettende tåke. Henriksen, Husebø og Aarset har en god kveld på jobb. Førstnevnte produserer noen heftige elektroniske plask og lar hyl og utpust ornamentere. Så synger han sånn som Arve gjør, fra et gammelt sted eller fra like rundt hjørnet. Det låter like overraskende som veldreid og legger seg kledelig inn i det kollektive løpet. Lett dramatiske sekvenser med flygel i front avløses av vattert trompet og svulmende gitar. Eivind Aarset lar sjelden gitaren henfalle til ortodokse væremåter.
Bandets andre utlegning starter som salme i folkedrakt og fraber seg samtidig lettvinte karakteristikker. Det er flygel og trompet, og det er mestere i sving. Settet har god variasjon. Etter en akustisk drevet sekvens klinger elektronikken inn og laster ut lydbilder med stadig nye motiver. Den trommeløse rytmikken skaper sin egen bevegelse. Den er sjelden påtrengende. Så er det selvsagt hassellsmak i dette stoffet, men den tradisjonen våre tre musikere står i, har for lengst blitt deres egen. De har tatt den videre. Anstrøk av klubbmusikk får vi også. Ikke av det hardeste slaget, men som et nikk til en sjanger som snart sprettes opp av trioen og sys sammen til noe med fjær i. En gammel telefon tas fram, og Henriksen lar lyden fra tallskiven bli med i samspillet. Gitaren får nærme seg et tradisjonelt uttrykk, og nostalgien klinger med for noen øyeblikk. Så tar Arve opp røret og fører samtale med noen på den andre siden av fjellene. Han forteller at han står på scenen og at han ikke kan oppholde publikum med tomprat. Han får lek, humor og teater til å fungere i musikken, uten at det virker dominant.
Så starter han neste låt med den samplede snurrelyden fra telefonen og skaper runddans. Grepet er både muntert og tankefremmende. Kjetil Husebø Trio tar oss inn i mer forførende mykskap og over flere elektroniske spenn. Jeg lukker øynene og finner punktet. Lar det gli gjennom med alle sine pirrende utvekster. Jeg er fornøyd. Det er også den fullsatte salen. Som ekstranummer får vi vuggevise god som noen. Den dupper og drar, og Husebøs piano gir enda en gang retning til kveldens musikk. De melankolske trekkene følger meg helt hjem.
