Mektig fra Voss og Victoria

I palmehelga 2012 applauderte et begeistret Vossa Jazz-publikum urframføringen av Karl Seglems bestillingsverk «Som spor». I desember samme år spilte den samme septettbesetningen verket på Nasjonal jazzscene, Victoria, og nå utgis opptaket derfra på cd, vinyl og for strømming (WIMP).

Utgivelsen skjer samtidig som Seglem & co turnerer på Vestlandet før kursens settes mot utlandet i november. Bukke- og antilopehornist/tenorsaksofonist Seglems musikalske reisefølge teller stadig hardingfelespillerne Håkon Høgemo og Sigrid Moldestad, tangentmennene Lars Jakob Rudjord og Andreas Ulvo, bassist/gitarist Stefan Bergman og trommeslager Kåre Opheim, mens Georg Buljo (bouzouki) avlegger en kort gjestevisitt på Victoria-opptaket og bassist Sigurd Hole forsterker turnélaget. Vokalinnslagene sørger Moldestad og Seglem for, og om noen skulle lure på hvordan «Som spor» har tålt overgangen fra scene til cd, er svaret: «Helt utmerket».

Karl Seglem, som i årevis har brakt folkemusikk- og jazzimpulser sammen på forbilledlige plater, sier selv at han anser «Som spor» som sitt hittil sterkeste «world jazz»-uttrykk. Høy list, ja vel, men synspunktet lyder i utgangspunktet ikke urimelig, og enda mindre så etter endt platelytting. Albumet «Som spor» lever og dirrer fra første til siste tone, glimrende lydsignert av Asle Karstad, Thomas Hukkelberg, Reidar Skår og Audun Strype, og slik bandet tar tak i Seglems melodier, fortoner enkelte forløp seg så fulle av gvinende folkemusikkfandenivoldskhet at du overveier å tenne flomlys midt på dagen for å holde skrekk og skrømt på avstand.
Dobbeltbesetning på såpass lydruvende instrumenter som hardingfele og tangenter er frisk satsing, spesielt sammen med en stor tenortone og svært tilstedeværende bass/tromme-komp. Det krever melodier med substans og utfoldelsesrom, og «Som spor» innfrir disse kravene. Verket byr på musikk med storvokste dimensjoner – tittellåta er drønnende majestetisk som en langsomtfallende foss ned svart fjell, «Endelaus slette» er som en gangar-reise over steppene mot Ulan Bator – men det oppleves aldri som om de ulike instrumentene går i veien for hverandre. Selv når Rudjord tar en Garth Hudson/«Genetic Method» i «Solstrek», står innhold og utførelse i rimelig innbyrdes balanse, og selv på sitt mest monumentale er musikken så godt jordet – danseinviterende, bildeskapende og/eller meditativ – at den går klar av pompøsitet.

Det hører også med til historien at jazzsaksofonisten Karl Seglem  – med vekt på jazz – lar høre godt solistisk fra seg, som i «Springar frå fjord», og så mye mer enn alt dette kan ingen med rette be om. Om «Som spor» er Karl Seglems hittil beste, nestbeste eller aller beste «world jazz»-album, må en hver gjøre seg opp en mening om, men uansett har vi her å gjøre med en mektig, original og nok en gang sjangerutvidende forlengelse av en allerede rik diskografi.

Terje Mosnes