Medrivende fra det ytre og de indre rom

Det handler om ni instrumentalfortellinger, åpenbart inspirert av den kosmiske uendeligheten som omgir oss, og iallfall levner trompeteren ingen tvil om inspirasjonskilden rent tittelmessig. Her er «Black Matter» og «Støl in Space», «Rommet er ikke rundt» og «Early Morning at Kepler 62f» (planeten der det kan eksistere vilkår for liv slik vi kjenner det, bare 1200 lysår unna), og ikke minst «The Bright Side of the Moon», som kanskje, men kanskje ikke, er et nikk til Pink Floyd.
Uansett: også i musikalsk forstand låter det det til tider ganske «speisa» av trompeter Halle og hans faste mannskap, den danske gitaristen Stephan Sieben, den svenske bassisten Putte Johander og den norske trommeslageren Knut Arne Finsrud. Her er de forsterket med co-produsent/trommeslager Wetle Holte, og med rytmisk ankerfeste i rock/jazzrock spiller de ut Halles ni korte historier fra det ytre – og formodentlig noen indre? – rom.

Energi
Hvordan det låter «speisa»? Først og fremst har det med en god slump kjølig klanglighet å gjøre, spesielt i up-tempo når Halle utstyrer trompettonen litt elektronisk rimfrost, Sieben velger seg krystallinske klanger eller radiostøyfuzz og Johander pumper el-basspulser over de to trommeslagernes resolutte driv. Planeten til Gunnar Halle oppviser i det hele tatt store forekomster av dirrende up-tempo-energi, og jeg klarer ikke å høre power-riffet i den innledende «Dark Matter» uten å tenke på Terje Rypdals «Chaser», eller høre koket i «Rommet er ikke rundt» uten å tenke: «Kunne noe sånt ha oppstått av det planlagte møtet mellom Miles Davis og Jimi Hendrix i 1970?» En og annen assosiasjon til «Bitches Brew» og «Live at the Fillmore East» er heller ikke til å unngå, men på den annen side: «Halle’s Planet» har også en kontrasterende balladeside med tørr, umanipulert trompettone og undrende stemninger formidlet med lyrisk, tilbakeholdt band-kraft. I så måte kommer «Blue and Green» som en liten åpenbaring av en melodi, «Støl in Space» som norsk folkemusikkblues spilt fra…..kanskje Kepler 62f?, og hør om ikke «Fem tynne» utløser et lite iberisk ekko av «Sketches of Spain»?

Konsentrert
I så fall er denne Miles-assosiasjonen en utmerket måte å vende tilbake til planeten Tellus på, etter en dels medrivende, dels meditativ tripp sammen med en trompetist som med stort hell – ikke i betydningen «stor flaks», snarere «store ferdigheter» – har konsentrert uttrykket fra det gode, men noe sprikende debutalbumet. På sin egen planet framstår Gunnar Halle nå med autoritet og eierskap, både som en suveren trompetist og leder/regissør, og det blir spennende å følge planetens videre ferd, uansett hvilken sol den ender med å gå i bane rundt.