Med særpreg og nerve

Med anstrøk av forsiktighet lugges «Flux Reflux» i gang. Åpningssporet «Debut» legger ut i verden med et nølende ganglag, prøvende og potent til samme tid. De fire tradisjonsrike instrumentene gjør det de kan for å bryte konvensjoner, og de lykkes godt. Klarinett, cello, trommer og piano kommer i forkledning og skaper et spenstig musisk karneval. Xavier Charles er den av musikerne jeg kjenner best, gjennom flere konstellasjoner, men særlig fra de sterke bidragene hans i Dans les Arbres. Han har en distinkt tone og en utstrakt evne til å fylle riktige rom i musikken med små overraskelser. Platform, som i likhet med Dans les Arbres, er et firkløver, beveger seg gjennom liknende estetiske felt. Den franske klarinettisten får meg til å tenke på hegrenes skrik i tussmørket. Dette spillet hans setter et visst støkk i opplevelsen. Utbruddene vekker liv i den noe innadvendte framdriften. Jeg opplever samhandlingene på «Flux Reflux» som gjennomgående konsentrerte, som om noe står på spill, at musikken er gjort av nødvendighet. Det er en sterk kvalitet i seg selv, men også helt avgjørende for at ren improvisasjonsmusikk skal bære mening. Det er dessuten mye mørk klangfarge i stoffet, som i et varsel om at noe skal skje, at noe snart vil briste. Jeg kan se filmen for meg, med mye dypt alvor i gjære. I spor tre, «Reflux», skifter stemningen. Det kommer en iver inn i fortellingen, og de fire formidler på kledelig kortpustet vis. Jonas Cambiens insisterende pianoanslag og Katrine Schiøtts hastige løp underbygger nummerets sterkt rytmiske vesen. Jan Martin Gismerviks trommespill ligger lett og raslende i miksen. Det er som om samtlige instrumenter ønsker å inngå i perkusjonen, og det låter riktig vellykket. Når det gjelder plater og album med musikk fra det frie feltet, er det ikke alltid slik at lyden er god og balansert. Det er den imidlertid på denne utgivelsen. Såpass påfallende at den inngår i kvaliteten. Morten Qvenild har gjort opptakene, Johnny Skalleberg har misket og Christian Obermayer har mastret. Ære være bakmennene! «Interlude» er albumets ballade. Det er luftig av vesen og sniker seg fram gjennom spartanske lydkulisser. De seks sporene har hvert sitt særpreg, men albumet har et helhetlig preg. Når jeg lytter til Platform, gjør jeg meg tanker om tiltrengt fornyelse innenfor frifaget. Dette er jo en kvartett som gjør noen nye omdreininger og peker bort fra det selvfølgelige. Slike band vokser ikke på trær. Jeg setter på «Reflux» på nytt og gjør en ny tur i friluft.