Med magien innen rekkevidde
De renoverer jazzhistorien og spiller den levende for vår tid.
Det har gått fem år siden Waldemar 4 platedebuterte med overbevisning, og begeistringen for kvartetten vil neppe fortape seg etter at The Buoy and the Sea har sunket inn i lytterne der ute. Jeg tror bassist og komponist Trygve Waldemar Fiske ønsker å sette leken i sentrum. I tillegg til at han åpenbart dyrker det spontane og lar de kreative kreftene løfte musikken, henvender han seg til barndommen og gleden i låttitlene sine. «Vollabakken» og «Eventyrskogen» er begge hentet fra Frei, der Fiske vokste opp. Han forteller at han forbinder Vollabakken med moro og glede og at han ønsker å kjenne på de samme følelsene når de spiller denne låta. Eventyrskogen er en liten skog på samme nord-vestlandske øy, får vi vite, og jeg ser for meg lille Trygve mellom trærne, lenge før han ante hvilken varme som kan sive gjennom treverket i en kontrabass. Disse assosiasjonene som Fiske setter i drift hos meg, skaffer seg mening i møte med den lekne og varme musikken. Det er vrient å ikke bli glad, men det betyr ikke at den kommer uten motstand og sunn friksjon.
Albumet åpner med «Gary X» som er en suite i tre deler, tilegnet Gary Peacock, en av Fiskes store inspirasjonskilder. Den transparente stilen og den melodiøse tilbøyeligheten vår mann holder seg med i bassoloen her, kan ha et underlag fra Peacock. Det er for øvrig sånn at denne kvartetten står seg godt helt på egenhånd. Med Håvard Wiik på piano, André Roligheten på saksofon og bassklarinett og Erik Nylander på trommer er musikken i oppdrift fra første anslag. Wiik og Rolighetens tekniske briljans blir pløyd inn i musikken, brukt som redskap for å dyrke fram substans og karakter. Dette er helt nødvendig i en musikk som kommer mange steder fra, som bærer i seg bruddstykker fra flere tiår med akustisk jazz.
Når Wiik får rommet i åpningssporet, glemmer man imidlertid tida og går inn i et vitalt nå. Roligheten har også denne evnen til å veksle inn historien i personlig gull, være i tradisjonen uten å la seg binde opp. Om komposisjonen «Dolphiné» skriver Fiske at den minner han om de tidlige bandene til Charles Lloyd, sånn som Håvard og André gjør den. Det tåler vi! Ja, det fungerer som lunt bakteppe i lytteopplevelsen. «Dolphiné» er en tilbakelent lekkerbisken, og det er Nylander og Fiske som får den til å spasere og lette på hatten. Dette stoffet hilser faktisk på deg.
De fire musikerne på «The Buoy and the Sea» får den høye kvaliteten til å høres selvfølgelig ut. Sånn er det når magien settes i spill. Dette er klassejazz.
