Friends & Neighbors er ute på tur med nytt album.
Jeg har akkurat rukket å gjøre meg til venns med Friends & Neighbors´ ferske album «The Earth Is #». Gjenhørsgleden med bandet var umiddelbar og ubetinget. De har jo ikke forandret seg så mye siden sist. Heldigvis. Siden «What´s Next» fra 2018. Bare blitt litt mer modne og sikre på hvem de vil være, kanskje. Det forstyrrer verken intensiteten, smidigheten eller pådraget. Jeg tok forresten fram albumet «No Beat Policy» fra 2011, bare sånn for å lade opp til kveldens Hærverk-møte. Det er mye sult i de åtte sporene kvintetten presenterte for ti år siden. Den sulten har de beholdt, men måten de forsyner seg på, har blitt mer raffinert. Måten de omsetter lånene på, likeså. Friends & Neighbors gjør jazzhistorien høyaktuell. Ornette, Archie og naboene stiger ut og inn av dette bandets rause åpninger.
På Kafe Hærverk åpner de kvelden med førstesporet på det nye albumet. «Halifax» er skrevet av Tollef Østvang. Fløyte og piano går rett ut i det fri. André Roligheten og Oscar Grönberg byr på mild villskap, før bandet kommer inn og senker intensiteten. Så tar Thomas Johansson fram muten, mens Tollef Østvang og Jon Rune Strøm visper og plukker. De tre holder igjen, og de gjør det med slående kraft. Johansson strekker ut tonene og leker med lyden. Etter hvert får Roligheten konsertens første runde som anfører på tenor, og det er i grunnen bare å lene seg tilbake. Bandet bygger lange strekk med dyp respekt for tradisjon, og det låter både vitalt og dagsferskt. Som om de har absorbert alt det essensielle ved de siste 70 årene av jazzhistorien og porsjonerer ut med største selvfølgelighet. At de nye låtene kommer med hver sin tydelige karakter, hører med i dette bildet.
Oscar Grönberg (mobilfoto)
Så fortsetter de med «Untitled», signert Oscar Grönberg, og deretter får vi André Rolighetens «Salad Days». Jeg tillater meg å tenke på T. Monk når jeg hører Grønbergs fine og kantete tema. Når pianisten tar roret, får han det til å svinge, med Strøm og Østvang tett på. Det er en liten fryd å høre hvordan pianoet løfte seg. Bass og trommer har egne fortellinger på gang, samtidig som de står midt i fellesskapet. Man kan bli bortskjemt av mindre. Den nærheten disse fem har til hverandre, setter seg i spillet.
Inne i den eminente framføringen, gis det rom for noe lett rufsete. Ja, det fins en motstand i selve musikken. Den blir aldri sleip. «Salad Days» har sørgmodige lag i seg, men det framføres med livsgnist. De forskjellig stemningsleiene bandet beveger seg gjennom, gir fin variasjon til kvelden. Så tror jeg det er Jon Rune Strøms «Father´s Birthday» som starter med bassolo, og denne bassisten er sterkt til stede i det han gjør. Spillet puster, er kreativt og godt bygget. Ja, med Friends & Neighbors er det som om musikken selv vet hvor den vil og hvordan den best kan ta seg gjennom stillagene. Jeg lar meg ikke overraske over den høye kvaliteten. Lar meg først og fremst glede over et band som har modnet sammen, som holder seg i bevegelse og har blitt et av euro-scenens fineste. Jeg rekker å lukke øynene en gang til før det er slutt. For et femkløver! For en mandag!
