Med kirkeorgel i sin midte

Det er gitaren som inviterer inn og slår an bedrøvelsen i åpningssporet «Patos». Den vemodsvakre stemningen formidles med velspilt inderlighet. Klangen i kirkerommet synger med, og temaene og linjene har fin karakter. Gitarist Martin Högberg og organist Thomas Torstrup har spilt sammen som duo siden 2010, og «Patos» er det andre albumet de gjør sammen med saksofonist John Pål Inderberg. De tre byr på storveis kvalitet fra start. Lommene i musikken er romslige, og samtalene som føres mellom instrumentene, har velutviklet lytteevne som samlet forutsetning.

Martin Högberg har god glid i spillet sitt, og han tar eierskap i det han gjør. Jeg liker tilbakeholdenheten og refleksjonsnivået i uttrykkene hans. Så er det tonen i saksofonen. Den skifter temperatur og farge etter omgivelsene, støtter og styrer innholdet med smidighet. John Pål Inderberg er en av disse godt modne utøverne som blir bedre med årene. Lang erfaring og stor dyktighet tjener tilnærmingen til stoffet. Det låter vektig musikalsk og uanstrengt. Kirkeorgelet tilfører egenart til selve sounden. Thomas Torstrup gir instrumentet nye muligheter. Han får orgelet til å bøye unna gammel sedvane og frigjøre seg. Det gir musikken et særpreg å heve stemmen for. Musikken har stor spennvidde, men framstår som et samlet hele. Trioen står midt i jazzrommet med vinduene åpne mot klassisk tradisjon, kirkemusikk og rock.

Lettbeinte «Noe i vente» har en leken åpning der gitar og orgel snirkler og smetter elegant og samstemt. «Catchy framework» åpner med massive orgelklanger og tung puls, før saksofonen lar en finstemt melodi sette ny retning i musikken. Det formidles med overskudd og smittende glede. De får det strengt arrangerte og det spontant improviserte til å smelte sammen. «Hva nå?» er en liten elskling. Med sitt åpne og innbydende vesen trekker den meg til seg. Disse musikerne låter renskårent tiltalende uten å bli sleipe. De spiller og formidler med finesse uten å ty til solistiske eskapader. Når Inderberg slår ut kronbladene i «Frem og att», er det integrert blomstring vi opplever. Det er virkelig god glød og gnist i spillet hans.

«Patos» rommer mye og åpner seg gjennom gjentatt lytting. Når trioen avslutter med «Etterdønning», sitter jeg med følelsen av å ha vært gjennom noe substansielt. Utøverne er interessante å lytte til, og musikken rydder seg et eget sted i samtidsterrenget. Tittelen «Patos» speiler visstnok gleden over å treffes for å spille igjen. Denne gleden har de tre åpenbart tatt med inn i formidlingen.