Med fest på Røysum

Jeg reiser ikke til Stavanger for å ta pulsen på samtidsjazzen. Det er ikke der Maijazz-programmet har sin styrke. Programmet er snarere preget av trygge artistvalg, der hygge og underholdning trumfer utfordring og nybrottsvilje. Jeg reiser selvsagt til Stavanger for å bli godt underholdt, men i årets program leiter jeg med lys og lykte etter en post å sette kryss i taket for. Det betyr ikke at det er lite å glede seg til, og jeg rekker knapt å gå av flybussen før venner og naboer går på scenen på Spor: 5. Friends & Neighbors er for et lite favorittband å regne. Siden de platedebuterte i 2011, har de bygd ut sin egen kvalitet, og det ferske albumet deres, «Circles», er et jubelrop fra jazzens innerste vesen. De fem søylene i bandet bærer tradisjon og får historien til å drømme om vår tid. Jeg har hatt «Circles» gående noen uker nå. Latt den sirkle på spilleren. 

André Roligheten, Thomas Johansson og Tollef Østvang. Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz

Når Friends & Neighbors går på scenen, får vi sound fra øverste hylle. Blåserne legger seg fremst, før pianoet får sin rettmessige plass, og Oscar Grönberg må klare seg med bass og trommer. Det låter mer tørt enn saftig, men det lar seg bade i. Det kommer fra mange steder når Grönberg spiller. Han bedriver stilfletting av beste slag, mens blåsearrangementene skjærer seg inn med skarp nerve. Når trompetist Thomas Johansson slipper løs, drar teknikk, innhold og tilstedeværelse i riktig retning. Det låter reflektert og levende. Vi har hørt låta «Charles», skrevet av trommeslager Tollef Østvang.  – Vi er på turné, sier Johansson. For de kaller det det, selv om runden inneholder kun to konserter. Så går bandet inn i bassist Jon Rune Strøms «Father´s birthday». Den starter med bassolo, slik den gjorde da jeg hørte bandet på Kafe Hærverk for to og et halvt år siden også. Det er handling i det Strøm spiller, sikker sammenheng og deilige overraskelser. Det kantete temaet som tar seg inn i fortsettelsen, kommer fra Monk og Mingus-traktene. Framdriften i musikken er alt annet enn kantete. Dette bandet kan jo få en firkant til å høres rund ut. Så alvorlig godt er det. 

Jon Rune Strøm. Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz

Dyktigheten i denne gruppa tjener innholdet på gjennomgående vis.  Når saksofonist André Roligheten gjør en solo, tar de tekniske ferdighetene seg til overflaten, men det er ikke overflaten som setter vekt i dette stoffet. Det er både lek og trivsel i det bandet formidler. Nå har de spilt «Cecil», og så kommer «Circles», med den kuleste bassgangen i veldig mange mils omkrets. Den gjennomsyrende seigheten i bevegelsene er vinnende og lekker, og kombinasjonen Roligheten/Johansson skjemmer oss bort med sitt. Jeg lukker øynene og blir borte i våken tilstand. Siste låt er «Untitled», en skikkelig luring, komponert av Grönberg som monker til spillet og lar drivet fra bass og trommer bli et underliggende smil i enda en vinner fra Friends & Neighbors. Hadde jeg ikke vært frelst fra før, hadde jeg nok blitt det i dag. I heisen på vei tilbake til hotellrommet blir jeg stående sammen med en jeg observerte på konserten. – Friends & Neighbors, altså, sier jeg. – Bra band det, svarer han med et smil. – Det kan man si, kommenterer jeg, før han går av i ellevte etasje.

Tania Giannouli. Foto: Vladimir Ristivojevic/Maijazz

Jeg rekker noen runder med pianist Tania Giannouli. I programmet bruker Maijazz utrrykkene lidenskapelig, lydmalende, lyrisk og filmatisk for å beskrive musikken hennes. Hun samarbeider med den sveitsiske pianisten Nik Bärtsch, som er en utøver jeg har funnet lite hos, og det skal vise seg at jeg ikke lykkes så godt med Giannouli heller, i de førti minuttene jeg rekker. Hun starter på innsiden av flygelet og skaper lyd de færreste forbinder med dette instrumentet. Det er mørkt og underlig, og det glipper unna. Så setter hun seg på krakken og slipper inn det melodiske. Det er ikke dyktigheten det skal stå på. For meg handler det om hvor det vil treffe meg, om det overhodet vil treffe. Jeg må jobbe for å finne en inngang. Det er de søtladne tendensene som får plass i de første omdreiningene. Jeg kan like søtt, men jeg vet hvilke sjokolader jeg er glad i. Tania beveger seg i et krevende felt. Den poetiske viljen hennes er åpenbar, men jeg blir sittende på utsiden og lytte til diktningen. Visst kan hun male temaer med finesse og overraske med veivalg, men det er lite medrivende dans i stoffet. Preparerte pianostrenger gir variasjon til uttrykkene, og klassisismen får plass nær jazzen. Jeg kjenner grepet. For meg lysner det noe når hun nærmer seg det innadvendte og henter ut en sårt tiltrengt kraft. Dette korte møtet med Tania Giannouli gir meg lite av det jeg søker i musikken.

Full Earth med Ingvald Vassbø i midten. Foto: Trine Nessler Wichmann/Maijazz

Avdeling tre på denne lørdagen skal spilles på Folken. Det er Full Earth som venter, et band jeg ikke kjenner, men som får meg over på deres side i løpet av en times tid. Komponist, trommeslager og anfører Ingvald Vassbø kommer på scenen og fyrer opp en tung keyboardremse med metallsmak. To andre bandmedlemmer hjelper han å bygge. Det setter seg prog i rommet, og det kan jeg virkelig like. Musikkens insisterende væremåte er tiltrekkende. Her er det mange lag å ta inn. Så trekker gitar og bass inn på scenen. Det blir slide og dype betraktninger. Full Earth holder tilbake på en høylytt måte og skaper forventning. Det låter både smakfullt og egenrådig. De smarte riffene leker, og de grove setter seg i margen. Den massive sounden rommer melodisnutter som kjemper for å trenge gjennom. Og så er det stas med farfisa-lyd. Den gir noe mykt og samtidig glassklart tilbake til det som ellers foregår. Full Earth er de lange linjenes band. Sånn sett er de i slekt med mange gode krefter i rocken. Det rufsete kler dem, og det er ingen flinkismentalitet å spore. Bandet holder seg med en jammeholdning som duger. De skyggefulle sidene deres er gode å være i. Når de fem inntar klassiske rockepositurer og gir håret fri bevegelse, tror jeg på dem. De jobber med feedbacken og får den til å adlyde. Full Earth setter punktum etter et nokså kort sett. De har fått sagt mye.

Rebecka Törnqvist. Foto: Hans Lie/Maijazz

Jeg bestemmer meg for å gå innom Stavangeren, før jeg må sette nesa mot Folken igjen. På Stavangeren deler vokalist Rebecka Törnqvist scene med gitarist Johan Lindström. Det skal bli naken jazzpop framført med erfaring og innlevelse. Dette er jo musikere som har mye å ta fram. Lindström er en fremragende gitarist, som også kan sitte ved pianoet. Når Törnqvist synger, tenker jeg på Marianne Faithfull uten rust på stemmebåndene, ved et par anledninger. Rickie Lee Jones dukker også opp. Rebecka Törnqvist har god kontakt med det hun formidler. Er virkelig til å tro på. Jeg blir i grunnen litt overrasket over hvor bra jeg liker dette. Denne stemmen rommer en menneskelighet som kjennes. «Memo» er hentet fra albumet «Memo» som kom i fjor. Jeg rekker også en blues med litt friselsk i seg – eller er det folkemusikk med vinger! «Mary, Mary» står seg fint, konstaterer jeg, før jeg beveger meg i retning Andreas Røysum Ensemble.

Andreas Røysum Ensemble. Foto: Vladimir Ristivojevic/Maijazz

Det digre orkesteret til Andreas fyller scenen på Folken. – En glede å være her, sier Røysum og ser like blid ut som han pleier. Så går ensemblet inn i det frilyndt melodiøse og setter trøkk i forestillingen. Paal Nilssen-Love slår gnist i stoffet, og denne introduksjonen til festen er virkelig vakker. Når Sofie Tollefsbøl kommer ut og synger uakkompagnert, blir det stille i salen. Jeg kan ikke høre henne i denne settingen uten å tenke på hva Mats Gustafsson har fått til med vokalister i sine prosjekter. Det går som et komplement, for det som kommer fra Sofie og Røysum-klanen nå, er det høyde over. Kanskje det til og med er samtidsjazz vi nå hører på Maijazz. Folkemusikk er det i hvert fall. I dobbel forstand. Ungdommen gjør pardans foran ved scenen, og det er fest i jazzen. 

Christian Meaas Svendsen. Foto: Vladimir Ristivojevic/Maijazz

Det er som om freebagen får et nytt miljø å boltre seg i. Den tar liksom næring til seg fra noe nytt og tilfører nytt til det den møter. Så svinger bandet videre inn i lystigheten, med Andreas Røysum på gymnastisk klarinett. Det er mye lyd som skal ut fra storbandet, og det blir det bra press av. Men når Hans P. Kjorstad og Joel Ring spiller fele og cello ute på kanten, må jeg virkelig lytte for å høre dem gjennom ensembleveggen – Something told me it was over, begynner Tollefsbøl. «I would rather go blind» versjonen er til å få frysninger av, selv om den ikke er den beste jeg har hørt. Dette er uansett stas. Etta, Christine og Rod skulle ha likt det. Så er det Marthe Lea som blåser så de kjenner det i himmelen, drevet fram av Christian Meaas Svendsens el-bass og Nilssen-Loves eksplosiver. Trompeten til Erik Kimestad Pedersen går også varm. Dette er underholdningsjazz på sitt beste. Uberegnelig, uredd og sjarmerende. Et bass-, cello- og felestrekk tar seg helt ut av det tilvante. «To love somebody»  blir også en knallert fra Tollefsbøl, og selv om lyden ikke er den beste, er den bra nok til å fremme fryden. Det går så mye godt gjennom dette settet at det setter seg i meg. Sånn kan det altså være med fest på Røysum.