Nils Økland og Erlend Apneseth – like, men ulike på Nattjazz, kveld 2.
Mens værgudene skrudde Den Store Termostaten enda et par hakk opp og gjorde Bergen til et kok av svett turisme, utstrakt plen-liv og truende buekorpshvirvler, fortsatte Nattjazz ufortrødent med seks nye band på programmet for dag/kveld to. Med verdensmusikk (9 grader nord og Zap Mama), to feledrevne band (Nils Økland Band, Erlend Apneseth Trio) pluss improkvartetten Hearth og den blåsersterke nonetten Angles 9 hadde lørdagsveven mange klangfarger, og denne observatør valgte å konsentrere seg om de felemalte.
Tok grep
Det innebar å sikre seg plass i Sardinen en god stund før Nils Økland (hardingfele, viola d’amore), Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Sigbjørn Apeland (trøorgel), Håkon Mørch Stene (vibrafon, perkusjon) og Mats Eilertsen (kontrabass) inntok scenen. Foran full, strilyttende sal startet Økland oppbyggingen av konserten med en svak, svak hardingstrengvibrasjon, og gjennom (stort sett) album-kjente toneganger utvidet han og medmusikerne gradvis henvendelsen, inntil det slåttemusikk-funderte uttrykket regjerte hver kubikkcentimeter av lokalet. Vár og vakker, vill eller vond – musikken til Nils Økland og hans finstilte, men alt annet enn servile ensemble er og blir en egenstemme uten like, ikke minst fordi Øklands ideer band-prosesseres med en dynamisk bevissthet der «less» virkelig er «is more» i både hode og hender hos alle de fem impliserte.
Saken fortsetter under bildet.
MAGISK : Nils Økland Band i Sardinen. Foto: Terje Mosnes
Innadvendt
Kveldens andre felemester, unge Erlend Apneseth, ledet sin trio med gitarist/elektroniker Stephan Meidell og trommeslager/perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde i Studio USF, Nattjazz’ uoffisielle scene for de frie, impro-baserte uttrykk. I likhet med Økland-bandet opererte også Apneseth, Meidell og Lund-Hegge ofte neddempet i subtilt skiftende klanglandskaper, men trioens elektro-akustiske musisering slo meg som nokså mye mer statisk, innadvendt og «intern» enn Økland-bandets tilsvarende akustiske spill på «små flater». Å være observatør av musikere i intens, konsentrasjonskrevende samspill, kan være fascinerende en stund, men en trio som lukker seg så strengt inne i sin egen kreative prosess at henvendelsen til publikum nærmest opphører, får ingen begeistret, medrevet tilhører i meg. Kanskje en imponert observatør, men dessverre ikke en begeistret skildrer. Fredag kveld opplevde jeg Erlend Apneseth som en fest med Frode Haltlis Avant Folk, lørdag klarte jeg ikke å lese invitasjonen.
Saken fortsetter under bildet.
FELEMESTER 2: Erlend Apneseth. Foto: Terje Mosnes
Urettferdig
Noe av den samme reservasjonen må jeg innrømme når det gjelder lørdagens andre impro-ensemble, Hearth. Kvartetten teller lysende navn fra den europeiske impro-himmelen as brought to you by Clean Feed: Kaja Draksler (piano), Ada Rava (saksofon), Mette Rasmussen (saksofon) og Susana Santos Silva (trompet), men det kvarteret jeg rakk å få med meg, røpet ingen sterk kollektiv musikalsk identitet, bare en trang til å lage «annerledes» lyder med instrumentene.
Så er det selvsagt dypt urettferdig å mene noe om en kvartett etter et kvarters lytting, og spesielt en kvartett der musikerne legger alt i øyeblikket, og ikke driver resirkulering av velkjente låter med referansene dryppende fra hver frasering og hvert kor. Impro-konserter er da også sjelden uten partier der det letes, startes, stoppes og letes videre før musikerne samler seg om ett eller annet og starter utviklingsprosessen, men jeg traff dessverre ikke Hearth på et tidspunkt der inspirasjonen akkurat virket å sprudle, for å si det sånn. Fem minutter seinere var det kanskje helt annerledes, men sånn er det på Nattjazz: Noe må du gå du glipp av, uansett.
Saken fortsetter under bildet.
HEARTH: F.v. Mette Rasmussen, Ada Rava, Susana Santos Silva og Kaja Draksler. Foto: Terje Mosnes
Bra besøk
Angles 9 – den svenske saksofonisten Martin Küchens nonett med svenske toppnavn pluss norske Eirik Hegdal – bød opp til en utadvendt «blowing session» i Sardinen omtrent samtidig som verdensmusikk-veteran Marie Daulne/Zap Mama inntok Røkeriet med sine syngende og spillende tropper. Mine – nok en gang – begrensede inntrykk tydet på at Angles 9, med bl.a. Magnus Broo, Goran Kajfes og Mattias Ståhl i besetningen, var mer spillesugne og klare for trøkk enn Zap Mama, men rett skal være rett: Det var bra stemning i begge lokalene da klokka passerte midnatt og Nattjazz kunne notere i underkant av 1000 besøkende gjennom kvelden. Anstendig dét, på en kveld der det egentlig ville ha fortont seg som feil å oppholde seg innendørs, uansett hvem som hadde spilt.
