Med en ørliten smak av pop
Propan gir improvisasjonsmusikken friske bein å stå på.
Den som kjenner gassvettreglene, vet å være forsiktig med propan. -Vær på vakt mot propanlekkasjer, heter det i regel nummer 3. Jeg vet ikke om Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner kjenner til dette, men musikken deres på «Baby» kan uansett være eksplosiv. De tretten lekkasjene duoen Propan presenterer, er først og fremst innholdsmessig varierte, og de kommer med en vri som gjør dem interessante. Propan har vært aktive i fem år og skaffet seg et godt navn på den norske improvscenen. Alle som følger det som skjer der, vet at kravene til dem som vil ut av bakevjene og bestemme retningen videre, er høye. Det er ikke daglig kost å oppleve uttrykk som er friske og som samtidig tar tak i deg. Det er jo ikke sånn at enhver nyhetsverdi står av seg selv. Den må ha en forankring, helst en innbakt nødvendighet, enten det er lekenhet eller gravalvor som står i sentrum.
Hos Propan går det mørke hånd i hånd med det lyse. Redskapene både Sagstuen og Garner bruker, er stemme og elektronikk, og innspillingsprosessen startet de allerede i 2014. Da duoen skulle finne stoff de ville bruke til albumet, hadde de 7 timer innspilt materiale til rådighet. De har åpenbart brukt mye fornuftig tid på å klippe, mikse og produsere. Denne framgangsmåten bryter med en lang tradisjon innenfor improvisasjonsfeltet, den som går ut på å utgi uredigerte liveopptak fra konserter. Et uttalt mål for Propan har vært å gi hvert stykke en egen karakter slik at de låter som tretten ulike individer. De ønsket også å trekke inn pop-elementer i produksjon og miksing. Slik har de klart å gi musikken rammer og livsvilkår som plasserer den utenfor frimusikkens allfarvei.
Det er merkelig nok ikke de første sporene på «Baby» som vekker størst nysgjerrighet. Den korte låta «Sølvpapapir» er en slags attpåklatt i familien AMM, og «Ass of Spades» er vanskelig å høre uten å tenke vel mye på en viss Sidsel Endresen. Deretter begynner Propan å ta tydelige egengrep. Kaklingen på «Turkey» beveger seg i rommet, sammen med elektroniske pussigheter som gjør seg i innhegningen. Latteren i «Laughterboy» er mer atal enn varm og blir musikk på særskilte premisser. Her tar Propan eierskap i det de holder på med. Det gir lytteopplevelsen fin mening. Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen knirker, hviner, gjaller, summer og hveser. De låter påtrengende, innsmigrende og skumle, men først og fremst troverdige. På «Indisk Badeball» legger de til og med inn sakralasiatiske elementer i fiktiv drakt. Noe sånt! De klarer iallfall å transportere musikken til rimelig eksotiske steder. «Baby» er vellykket.
