Med dype røtter i 70-tallet

Han ser såre fornøyd ut der han sitter på gulvet med gitaren og smiler inn i kameraet. Kanskje han tenker på Jeff Beck! Jeg refererer til coverbildet på «Updates». Gitarist Knut Værnes er for veteran å regne i norsk musikkliv, og han har spilt med en lang rekke betydelige utøvere både i inn- og utland. Selv forbinder jeg Værnes med en uttrykksform jeg møtte for første gang på 70-tallet. I presseskrivet er musikken beskrevet som «løssluppen, melodisk, elektrisk jazzrock». Hvis vi ser bort fra ordet «løssluppen», kan jeg være helt enig i beskrivelsen.
Musikken er velarrangert og tydelig og følger formler som er så velprøvde at de står av seg selv. I midten av det som foregår, troner gitaren, naturlig nok! Alt er innspilt live i studio, med noen pålegg i etterkant. Inspirasjonskildene som blir nevnt, er Weather Report, Mahavishnu Orchestra og Jeff Beck, og det er sistnevnte som avtegner seg tydeligst i Værnes-sammenheng. Han anvender til tider en svulmende tone, klippet rett ut av Beck-boka, og han behandler strengene på becksk vis, uten at jeg blir sittende å måpe, slik jeg gjør når Jeff selv bruser med instrumentet. Det første sporet på albumet bærer for øvrig tittelen «Being Jeff». Det er også sånn at idéene vi kjenner fra Weather Report, nedfeller seg i noen av arrangementene.
Knut Værnes er en tradisjonsbærer som helt åpenbart trives i det feltet han opererer. Han glimter til med spill som tar til vingene. Et smakfullt eksempel kan høres på «Bethune Street» der gitaren fremstår både som smart og spretten. Kasper S. Værnes spiller saksofon, og han underbygger den melodiøse kvaliteten. Jørn Øien på tangenter og Frode Berg på bass pynter også fint opp. Øiens el-piano på «When in Oregon, do like the Indians» kunne gjerne blitt påspandert mer rom. På samme låt tar Værnes fram John McLaughlin-siden sin i det akustiske gitarspillet.
Den internasjonale størrelsen i Værnes-bandet heter Omar Hakim. Han kan som kjent vise til samspill med Sting og Miles Davis, samt medlemskap i Weather Report, og han opptrer som den klassetrommeslageren han er. Kanskje han trives ekstra godt i avslutningspartiet på «The Carousel». Albumet er gjennomsyret av dyktighet og spilleglede og er helt fritt for skarpe kanter. Det gynger, duver og groover. Sistesporet, «Elegy for Lost Changes», er en skjønnmalt, melodiøs klage med syngende bass. Den fyrer seg opp og blir riktig ilter etter hvert. Knut Værnes Group spiller med autoritet og dyrker en stil som fyller femti om ikke altfor mange år.