Med bankende retro-hjerte
Trommeslageren Roger Johansen vender tilbake til røttene og de første inspirasjonskildene.
I 2019 er «Straight Ahead» en såpass utypisk norsk jazzutgivelse at det innledningsvis er på sin plass å sitere fra Roger Johansens omslagstekst (min oversettelse):
«Jeg har aldri før spilt inn et album så tett på de musikalske røttene mine som dette. Kanskje fordi jazz med swing-cymbal og walking-bass ikke har noen høy stjerne i Norge. Men faktum er at nå, i en alder av 47, er jeg gammel nok til ikke å bry meg om hva andre mener. Jeg elsker denne musikken, og nå har jeg spilt den inn. Endelig. «Straight Ahead». Jazzen som jeg digger.»
Finslipte ferdigheter
Swing-cymbal og walking-bass, javisst. Standardlåter, fire-fire, vispesolo og improvisasjoner langs melodilinjene. Blues, ballader og latin – når trommeslager Roger Johansen og hans triovenner Magne Arnesen (piano) og Hans Backenroth (bass) hiver seg ut i mainstreamen, er det med hjertet utapå og finslipte ferdigheter på plass.
Musikken på «Straight Ahead», tilegnet minnet om Halvard Kausland, er som en ni låters kjærlighetserklæring til den tidløst elegante, swingende pianotrioen. Her, med Arnesen i det melodiske førersetet som en svært kompetent tangentbehandler, er erklæringen representert gjennom et skipelig utvalg fra den store amerikanske sangboka, ispedd Jobims «Felicidad», Arnesens «Dancing Clouds» og Kauslands «Blues for Buddy». Substansielt materiale alt sammen, og det må bli opp til smak og behag å oppleve musikken som stilriktig, behagende lounge/cocktail-jazz eller som noe som fanger oppmerksomheten i et fastere grep og etablerer en annen, mer nærgående dialog med lytteren.
Stilsikkert
For alle jazzmusikere som opererer innenfor ferdig utviklede stiler, uten å tilkjennegi hørbare ambisjoner om å «videreutvikle» disse, gjelder kravet om stilbeherskelse. Er siktemålet å gjenskape New Orleans-jazzen så «genuint» som mulig, må trompeteren kjenne sin Armstrong, skal det spilles bebop à la Parker/Gillespie, må kopien låte iallfall bra nok til at den ikke fortoner seg som uten relevans for alle andre enn utøverne. Jeg opplever at «Straight Ahead» går godt klar av relevans-fella nettopp i kraft av den stilsikkerheten som Arnesen, Backenroth og Johansen besitter, både som enkeltmusikere og som en samspillende enhet der det gis og tas i fin felles forståelse for balansen mellom øyeblikkets muligheter og helhetens krav. Om triouttrykket til Johansen & co fortoner seg som velprøvd, velkjent og litt musealt, låter musiseringen vital og akkurat så «con amore»-drevet som Roger Johansen skisserer i sin tekst, og om «Straight Ahead» ikke åpner noe nytt kapittel i jazzhistorien, føyer det seg uten skam inn i det allerede lange som heter «Pianotrioer».
Dessuten kan det kreve plass til fotnoten: «Første pianotrioalbum innspilt i Nord-Norge (Store Studio, Bodø 2019).» Slik det låter, i Håvard Christensens lydproduksjon, er det ingen grunn til at det skal bli det siste.
