«Any Day Now» cover
MMO-Ensemble
«Any Day Now»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Martin Myhre Olsen i spennende storformat

Uroppføring av et verk verdt et lenger liv.

Spellemannsnominasjon (2015) og Jazzintro-seier med Megalodon Collective (2016), Spellemannpris med Hegge (2017), plass i Erlend Skomsvolls Chick Corea/Trondheim Jazzorkester-besetning og personlig invitasjon til å spille med Coreas Akoustic Band og Tsjekkias Nasjonale Symfoniorkester i Praha i juli – ting kan tyde på at den nyss utnevnte NTNU-ambassadør (og dermed berettiget til tiltaleformen «Deres jazz-eksellense»?) Martin Myhre Olsen (27) befinner seg i en varig yrkesmessig flytsone. Saksofonisten/komponisten fra Leirsund og Jazzlinja i Trondheim ruver stadig tydeligere i det yngre norske jazzlandskapet, og han kommer så visst ikke til å krympe etter at «Any Day Now», album nummer to med hans prosjektbaserte MMO-Ensemble, slippes i dag.

Nye stemmer
«Any Day Now» er her drøye to år etter at debutalbumet «Lonely Creatures» utkom, og er et konsertopptak fra Nasjonal jazzscene Victoria i januar i år. Det dreier seg om intet mindre enn en uroppføring der musikken framføres av den besetningen Myhre Olsen komponerte den for: saksofonist André Roligheten, trompetist Erik Kimestad Pedersen, trombonist Øyvind Brække, fiolinistene Håkon Aase og Adrian Løseth Waade, cellist Kaja Fjellberg Pettersen, gitarist Karl Bjorå, pianist Ayumi Tanaka, bassist/resitatør Christian Meaas Svendsen, trommeslager/vibrafonist Simon Olderskog Albertsen, sanger/resitatør Siril Malmedal Hauge og Myhre Olsen selv.
En slik 12-musikers palett, med tre strykere pluss muligheten for buespilt kontrabass, tre messingblåsere, to multi-treblåsere og et «komp» på fire, inklusive el-gitar, gir en komponist/arrangør utallige uttrykksmuligheter. Gruppedialoger, store og små klangflater, soli med eller uten bakgrunn og rytmisk «komp» – kortene er mange, og Martin Myhre Olsen spiller i så måte sine godt og med stø hånd, vel vitende om at ensemblet består av svært kompetente og disiplinerte, men også impro-glade musikere som sjelden eller aldri avviser invitter til å supplere skrevne/avtalte forløp med spontankomponering og der-og-da-oppfølging av ideer. Kanskje kunne han ha sluppet dem enda litt mer fri ved et par tilfeller, men på den annen side: Verket er langt og i god dynamisk balanse som det er, så kanskje ikke.

Dikt
«Any Day Now» er inspirert av en Joseph Conrad-setning (en døende kvinnes siste ord, hentet fra romanen «Victory»), resirkulert som dikt i James Baldwins «Another Country»: «Why don’t you take/me in your arms and/carry me out of this/lonely place?» Dødsmotivet er poetisk tilstedeværende også i resiterte dikt av e.e. cummings og Emily Dickinson, og Myhre Olsen åpner verket med et bluesskimrende orkesterforløp som kan høres som en klagesang, en langsom sørgemarsj eller annen rituell prosesjonsmusikk forbundet med døden. Slik den låter, tenker jeg «jazzbegravelse i New Orleans, første del», og dét inntrykket forsterkes etter Siril Malmedal Hauges «resitasjon/forrettelse» av Conrad/Baldwin-diktet og musikalsk omslag til en slags New Orleans-parademarsj, rimelig abstrahert, men med den shufflende «second line»-grooven gående. Dette er det første av verkets/albumets 11 «satser», eller «kapitler», Myhre Olsen har etter eget utsagn bygget opp «Any Day Now» som en roman der hvert kapitel i den musikalske fortellingen bygger på et utdrag fra diktet som hele verket er tuftet på.

God formidling
Er det da viktig, enn si avgjørende, å kjenne til disse ytre omstendighetene for å kunne yte «Any Day Now» rettferdighet under lyttingen?
Jeg vil hevde «nei». Jeg innbiller meg at diktene og musikken i seg selv gjør godt rede for hva Martin Myhre Olsen ønsker å formidle – ikke én «konkret» fortelling, men snarere noe av den forvirringen og det kaoset av stemninger, tanker og følelser som kan oppstå i et menneskesinn i forbindelse med sorgprosesser. I «kapitel 2» gjør han det på sartest mulig vis med bare fele og stemme innledningsvis, i andre «kapitler» maler han med bredere pensler og striere bust, som i det lange crescendoet «aNd – part II. (Philming)» der Øyvind Brækkes trombone kjemper en desperat overlevelseskamp mot sterke angripere. Andre kapitler er forbeholdt andre klangkombinasjoner og andre temperamenter, men likevel er det, ved verkets slutt, kanskje først og fremst følelsen av å ha hørt et moderne orkesterverk, formidlet av et vitalt og lojalt kollektiv, som sitter sterkest i. Uten forkleinelse for eksempelvis Ayumi Tanakas intense piano-avdeling i den nesten kvarter-lange «Take Me (Tøyen Blues)» eller andre solide soli, er det orkestermusiseringen med sine dueller og dialoger som gjør at «Any Day Now» trygt kan programmeres på både blues-, jazz-og samtidsmusikkscener, dersom Myhre Olsen klarer å samle sine travle tropper på ny. Inntil da er det albumet som gjelder, og med sitt vell av nyanser og subtile grep like under det mest iørefallende spilte, det er ingen fare for at det skal gå ut på dato.

Fra forsiden

Nyhet

Robert Normann-festival i Sarpsborg

Torsdag 16. august går startskuddet for den tiende Robert Normann-festivalen i Sarpsborg. På programmet står blant annet Solfrid Molland Ensemble, Andera Aarum Trio og Hot Club de Norvège.

Meld deg på vårt nyhetsbrev