Marius Neset ved vendepunktet?
«Pinball» summerer opp Marius Nesets «ung og lovende»-periode med voldsom energi. Og etterlater et par spørsmål.
Timingen kunne knapt vært bedre: To uker etter at han vant sin første Spellemannpris for «Lion», kommer saksofonist/komponist/bandleder Marius Neset med sitt nye album, «Pinball».
Noen direkte oppfølger er det likevel ikke snakk om. Der «Lion»-musikken er et stort, orkestralt samarbeidsprosjekt med Trondheim Jazzorkester, byr «Pinball» på Marius Neset i mindre besetninger. Kvartetten rundt ham består av pianisten Ivo Neame, vibrafonisten Jim Hart, bassisten Petter Eldh og trommeslageren Anton Eger – alle kjent fra tidligere Neset-plater – mens cellisten Andreas Brantelid, fiolinisten Rune Tonsgaard Sørensen, fløytisten Ingrid Neset og lydteknikeren August Wanngren (tamburin) gjester på noen av albumets 12 låter. Samtlige melodier er originale, seks av dem signert Neset, seks Neset/Eger, og de to deler også produsentkrediten.
Men om besetningene er ulike, er hovedpersonen den samme. Den nyslåtte 30-åringen har i løpet av få år etablert seg som en virtuos på-grensen-til-det-umulige-saksofonist i uttrykk der melodilinjer trer ut av vanvittig synkoperte, halsende stakkatoforløp, og på tittelsporet «Pinball» flyr da også melodien som ei vettskremt flipperspillkule. Albumet inneholder også andre eksempler på denne nesten manisk rytmelekende delen av Nesets musikalske univers, og det er stadig vanskelig å ikke la seg imponere av hvordan han klarer å lade toner og fraser med innhold selv i det verste hardkjøret. Samtidig er denne formen for vegg-til-vegg-musisering såpass massiv at balansen mellom dose og overdose er hårfin for lytterne, og det kjennes godt når Neset viser at han også behersker andre dialekter enn de oppjagede.
På «Pinball» er han like god i swingende post-bop som i glad, verdensmusikalsk marimbafarget feiring, i sober standard-influert jazz og i rene perkusjonpåfunn med trommer og sax-leppelyder. Og lykkeligvis har han medmusikere som bokstavelig talt er med på notene, uansett hvilken vei han tar musikken.
Akurat dét – i hvilken retning Marius Neset kommer til å ta musikken sin videre – blir også et interessant spørsmål for oss som har hatt privilegiet av å følge ham siden han begynte å gjøre seg gjeldende. Med «Pinball» summerer han på en måte opp «fra lovende til etablert»-perioden; fra nå av er det den modne og meritterte musikeren som må stake ut kursen. Spennende? Gjett om.
Terje Mosnes
