Maritim Molvær i storm og stille

«Buoyancy» kan oversettes med «oppdrift», og allerede rammen rundt Nils Petter Molværs nye album synes å være inspirert av havet: Innspillingen er gjort i Ocean Sound studioet omtrent i vannkanten på øya Giske, omslagskunsten er hav-nær, signert maleren Ørnulf Opdahl fra naboøya Valderøy, og alle låttitlene har navn etter rev og scuba-paradiser i Sharm el Sheikh, på Bali, Sri Lanka, Mauritius og Lesvos.
Beveger vi oss fra ramme til innhold ­– altså til musikken på «Buoyancy» ­– så er det bekvemt å tro at også den er hav-inspirert. Eller mer presist: Inspirert av den tilstanden du trer inn i når havet lukker seg over deg og gjør sanseinntrykkene annerledes. Uttrykket «en annen verden» blir som regel kjapt tatt i bruk når sportsdykkere skal beskrive undervannsopplevelsen, og uten å gå i snublefella og arkivere «Buoyancy» under stikkord som «havmusikk», «undervannsmusikk» eller «snorkelsymfonisk musikk», må det være lov til å si at ja, musikken på «Buoyancy» framkaller hav-relaterte bilder.

Hav og himmel
Programmusikk er det likevel ikke. Molvær har lagt ut såpass mange ledetråder at det er lett å høre for seg store, hav-panoramiske forløp der alt er hav og alt er himmel, lett å høre (og kanskje føle) den duvende vuggingen i døende dønninger, lett å høre og se for seg det skumfrådende raseriet i opprørt hav. Likevel: Det må ikke nødvendigvis henge sammen sånn. Molvær har tidligere laget musikk som med bildeskapende kraft har mant fram inntrykk av e. eks. golde ørkenlandskap, og den musikken er ikke så ulik den på «Buoyancy». Vi hører med andre ord det vi vil høre, og vi er ikke immune mot føringer.

«Band»
Molværs forrige album, «Switch» (ettervinteren 2014) presenterte ham i en ny trio med trommeslager Erland Dahlen og gitarist Geir Sundstøl. På «Buoyancy» er trioen utvidet til kvartett med bassist Jo Berger Myhre, og grunnkonseptet bærer enda sterkere preg av «band». Åpningssporet, «Ras Mohammad», klinger like mye av strenger, perkusjon og elektronikk som av messing, og blir en orkestral prog-rock/surf-ouverture til ei låtrekke der Molvær like ofte finner sin plass i kollektivet som i solistrollen. Tettheten i samarbeidet understrekes også på kreditlista: Jo Berger Myhre er produsent sammen med Molvær, og de to har signert sju av de 10 låtene. En av disse sju er co-kreditert Erland Dahlen, en annen Dahlen og Geir Sundstøl, mens de tre siste låtene er Molværs (to korte soloforløp, spilt tørt og så følsomt som du noensinne har hørt Molvær) og Molvær/Sundstøls.

Forseggjort
Dette samarbeidet på opphavssiden er videreført i en sjeldent bredspektret klangpalett der de fire multi-instrumentalistene ikke har nektet seg noe, som oftest med hell. Sjelden har jeg hørt Molværs karakteristiske langlinjetemaer og tonale glideflukter i så forseggjorte ensembledrakter som her, og hans eget spill låter også inspirert av vitaliteten og rock’n roll-trøkket i leveringene fra Sundstøl, Berger Myhre og Dahlen. Til tider avstedkommer denne kollektive prosessen og utvekslingen øyeblikk som er rene søknader om plass på hylla der Molvær-klassikerne bor – her først og fremst det lange nøkkelsporet «Amed»  ­–  men et dypdykk (unnskyld!) i «Buoyancy» vil avdekke et mylder av instrumentale detaljer som gjør albumet verdt å vende tilbake til gang på gang. Dahlens perk-figur på «Kingfish Castle», for eksempel, eller Sundstøls mange strengesyngende melodiføringer, er noen av dem, og enten du er en fersk eller garvet Molvær-lytter vil du sannsynligvis oppleve tonen(e) og fraseringskunsten hans som særdeles sterke og personlige ytringer.

Bedre
«Bedre enn noensinne» er en dristig beskrivelse av trompeteren Nils Petter Molvær, mindre dristig når det gjelder musikeren Molvær. Begge var gode allerede i 1982, men begge er bedre nå, og det skulle ikke forundre meg om ettertida vil vise at pr. september 2016 hadde beskrivelsen noe for seg i begge tilfeller.

Terje Mosnes