Mandalitter og kosmopolitter

Av Audun Vinger

«Hver generasjon fortjener sitt Chipahua». Uttalelsen kom fra en av landets fremste musikkjournalister gjennom atskillige tiår, Geir Rakvaag, der vi på tampen av kvelden sto sammen med samtidsmusikk-saksofonist Rolf-Erik Nystrøm og diskuterte hvorfor Åge Aleksandersen brukte to trommeslagere da Sambandet var på sitt største på 80-tallet. En underlig duft av dampede wienerpølser kilte i nesen. Noen av de gjenværende publikummerne gikk med sånn barnebursdagskrone på, som om det var slutten av den der melankolske ABBA-videoen om nyttårsaften. Hva i alle dager har dette med en festkonsert i sammenheng med tiårsjubileet til festivalen Mandaljazz å gjøre? En hel del.

La meg først understreke at dette var en vidunderlig opplevelse. De fem innslagene på enkveldsfestivalen som ble arrangert på Cosmopolite fredag, og som deltakerne antakelig føler effekten av fortsatt, virket i grunn som én lang konsert, altså den samme konserten, med enkelte moderate pustepauser eller fysiske forflytninger under kjappe omrigg. Festivalen hadde valgt klarinettist og bandleder Andreas Røysum som artist in residence for en dag, og det var da også ‘hans’ bande av musikere og deres kunstneriske og åndelige sensibiliteter som dominerte. Skjønt, det som dominerte mest var «the spirit of Mandal» – publikum – som skapte en helt egen stemning med tilreisende eller eksil-mandalitter som tydeligvis innehar en helt egen aura og energi. Arrangørene av festivalen er i besittelse av samme sjelfulle og noe underlige freaky sjarme. Jeg føler at jeg kjenner denne festivalen, og det til tross for at det aldri har passet at jeg fysisk har kunnet være tilstede. Men det gjelder for så vidt flere festivaler det, inkludert noen på 60-tallet. Jeg føler at jeg var og er der, og kan uttale meg med respektfull autoritet om dem. Det er en heldigvis en mengde slike interessante festivaler for tiden som springer ut av idealisme og kunstneriske visjoner – og ut av vennskapsbånd. Festivaler der det ikke er for mye konsentrasjon rundt snorklipping fra ledere i fylkeskommunen, tunge sponsorater, kommersiell folkefest og så videre – der målet tydeligvis bare er å ha det fett, på egne premisser. Og det føles nesten som en aktiv politisk handling i dag.

Mandaljazz’ sin snodige messingdukkemaskot. Foto: Julie Brundtland Løvseth

Det passet faktisk bra å ha feiringen på tydeligvis stadig mer revitaliserte Cosmopolite, et sted der publikum, ung som gammel, alltid tør å reise seg og være frie. Andre jazzsteder er langt mer sittende og sedate, med fokus på indre jubel. Heldigvis går det også an å gjøre litt av begge deler her oppe, for den med trette ben og levende armer.
Man of the moment, den raskt respekterte trombonisten og miljøbyggeren Emil Bø, fikk jobben med å samle folks oppmerksomhet mot scenen under kvelden, ved å dælje på en moderat, håndholdt gong – en lyd som i varierende former skulle gjenta seg gjennom kvelden. Mandaljazz’ sin snodige messingdukkemaskot holdt en lun, avantgarde åpningstale fra balkongen, og introduserte første offisielle post: Paal Nilssen-Love på alt annet enn et moderat utvalg gonger. Dette er et format han har konsentrert seg litt om de siste årene. Hvorfor, var det en som spurte oss ved bordet. Det hjalp at han fikk et sponsorat av Paiste, foreslo jeg. Det er effekten av å flytte til Nesodden, sa en annen. Et sted i mellom, kanskje? Det er uansett vært givende å se hans utvikling og åpenhet etter at han flyttet tilbake til Norge. Mulighetene for å øve på disse improvisasjonene eller stykkene er sikkert begrenset, all den tid man trenger stor plass. Men det er tydelig at Nilssen-Love har vokst som gong-utøver i løpet av disse årene, det har gått fra overraskelsesmoment og full bombing til mer undersøkende aktivitet. Likevel, den ofte maksimalistiske musikeren, som begynte lett med å henge opp en kongle eller en pingpong-ball i en snor på sine preparerte gonger, har nå tydeligvis slengt hele rasleposen sin utover gulvet og bruker innholdet aktivt – isopor, en rull med makrell i tomat-emballasje, noe som ser ut som et månebilde av Synnøve Anker Aurdal, og så videre. Ikke fordi det er morsomt, men fordi det forrykker publikums oppmerksomhet en smule og ikke minst fordi helt egne typer lyder fremskapes. De trenger ikke engang berøre gongene – lydbølger møtes og krysses så det noen ganger oppstår nærmest electronica-aktige lydflater. I starten av sin performance holdt Nilssen-Love det rolig og intenst, og jeg fikk assosiasjoner til lydkunstner Jana Winderens hypnotiske undervannssopptak av livet under overflaten. Han kan gjerne være mer skånsom, jeg kunne hørt på og følt fysisk på denne rolige ulmingen i en time, men Paal er Paal og han gikk raskt videre, som en utålmodig elsker. Heldigvis er det så mange teksturer og overraskende følelser som dukker opp i opptredenen, nærmest som en dramatisk teateroppsetning av Stormen eller de skume sjøsprøyt-vibbene Ratkje og Westerhus frembringer i sin duo.

Paal Nilssen-Love. Foto: Julie Brundtland Løvseth

Vi ble så bedt om å trekke ut i foajeen, den vakre foajeen der vi står under den stjernehimmelen vi alle ser opp mot, uavhengig av nasjonalitet eller politisk eller religiøs overbevisning. Det blir varmt når så mange kropper samles under kuppelen, men det gir også en egen effekt til Henriette Eilertsen solo-opptreden på fløyte. Det er mye fløyte i monitor for tiden, med den helgeferske utgivelsen fra Shabaka Hutchings  og den akutte aktualiteten til André 3000 in mente, men det er ikke først og fremst ambient Eilertsen søker mot. Jeg har hørt henne solo i flere sammenhenger, fra små frijazzbuler til en middelalderkirke på Hadeland, og hun har har funnet et helt eget språk i sin leting etter hvordan mest uttrykksfullt kunne dytte pust gjennom et rør. Ja, mange står og svaier med øynene lukket, tydelig behaget, men det er også musikk som krever og fortjener oppmerksomhet. Det er for min del også interessant å se gjennom vinduene på køen ved inngangen til humorstedet Nieu Scene i samme bygg. Der tropper de opp i hopetall, hippe streitinger og guttegjenger som ankommer via en Uber. Det er gøy å være midt oppi den kontrastfylte følelsen mens man lytter til Eilertsens spill, mens man erkjenner at man er del av en parallell virkelighet. Men det er definitivt også en hip en.

Henriette Eilertsen. Foto: Julie Brundtland Løvseth

Første konsert med Andreas Røysums Ensemble blir en interessant opplevelse. For det første fordi det er så mange nye medlemmer eller vikarer med. Nilssen-Love stepper inn som en av to trommiser, saxrekka er totalt ny med Rolf-Erik Nystrøm på alt og sopran, og Kalle Nyberg på tenor. Andrekontrabassen er erstattet av Egil Kalmanns modulærsynth. Det låter stort sett glimrende, det – om enn savnet etter Joel Rings cello og den x-faktoren den pleier gi til ensemble-soundet var merkbart.
Det virker som at at Røysum har vokst (heldigvis ikke i høyden) – det er mindre fleinsopp og flipp, og nærmest en viss bevegelse i retning Darmstadt og samtidsmusikk – om enn fortsatt ekstatisk og organisk. Litt på grunn av flere notestativer enn vanlig på scenen, men mest på grunn av en ny og lang komposisjon tilegnet Øyvind Brække – «Brækkes odysse» tror jeg den het. (Den heter da Øyvinds Odyssé! Red. komm.). Her ble vi dratt fra undring via erkjennelse til erfaring, med velkjente vamper men også med nye og mer avanserte sensibiliteter. Det funka som bare det – det var noen forrykende soli fra Roffa Nystrøm, virkelig en av de flotteste musikerne vi har, og en herlig trommeduell mellom PNL og den andre trommisen Ivar Asheim – gøy å se hvordan de likner men også utfyller hverandre. Og hvor artig en glisende PNL så ut til å ha det – det var ikke «hans» gig så han slappet kanskje mer av, om enn musikken var vanskelig nok for ham å følge med på.
Jeg likte også noen tålmodig minimalistiske, nærmest Reich-aktige partier.
I første halvdel ble også ensemblet kraftig utvidet av Tøyen Trimkor under ledelse av dyktige Karoline Wallace – de kunne gjerne fått mer plass i musikken men det ga også en herlig og mektig avant-soul effekt, som en blanding av Pharoah Sanders og Charles Stepneys Rotary Connnection.
Mottakelsen var meget hjertelig jublende underveis, så til slutt vi fikk det artige og ganske korte ekstranummer «Kali Baba» tilegnet den sprelske danske musikeren Kresten Osgood, «han som kontrollerer tid». Her fikk endelig Kalle Nyberg mulighet til å ta en skikkelig solo. Røysum oppfordret fysisk sine medspillere til å ta soloer, ved å være en on-site heppedame, noen ganger ved å trampe hardt i scenegulvet med sine pene skinnsko av høy kvalitet.

Trombonist Brække er også en ypperlig stuntpoet, slik virkelige improvisatorer kanskje gjerne burde kunne være, noe som man har fått oppleve små drypp av med årene, også i mikken under konserter. Denne kvelden skulle han ha sin egen poesi-oase, oppe ved baren der de solgte øl (i den andre var det kun «mad» og snacks å få). Det er ikke poesi-opplesning i klassisk forstand, nærmere en forfølgende jakt etter assosiasjoner slik et barn løper etter en løpsk ballong. Narrativ improvisasjon. Absurd, smul og lun poesi i en nærmest dansk-amerikansk stil etter fantaserende skrivere som Jan Erik Vold, Peter Bichsel, Arild Nyquist og Filip Roshauw – denne gangen også med Christian Meaas Svendsen på herlig kontrabass og Nystrøm på gaffatape, speil og sax. Sikkert litt slik det var å se Svein Finnerud Trios teatralske krumspring for over femti år siden, uten at de tre i dag lekte gamle dager.
Brække lot seg inspirere av sine kollegers spill mer enn omvendt («en voldsom arpeggio drev meg oppover som dratt av ti ville hester»), også ham med en gong som signaliserte et nytt kapittel eller slutten på en assosiasjonsrekke. Jeg skal prøve å ha lyden av en gong på midt indre øre under romanlesing fremover.
Denne teaterpoesien ble møtt med begeistring, latter og tilrop fra publikum. Se det, diktet var ikke dødt – det hadde bare dratt opp til Torshov.

Foto: Julie Brundtland Løvseth

Til slutt var et kommet til kveldens potensielle høydepunkt – det såkalte Andreas Røysum Party-ensemble, et litt nedvurderende navn på noe av den vakreste musikken man kan høre i Norge i dag: Ensemblet utvidet av Sofie Tollefsbøl som hovedsanger og med Ragnhild Fangel Jamtveit og Karoline Wallace rett i hælene på henne. Man skjønte at dette ville bli en suksess allerede da man så en stor mengde mandalitter gjøre seg klare til dans og sprell foran scenekanten. Jeg har sett og skrevet om dette bandet flere ganger tidligere, settet var ganske likt de foregående (kan gjerne legge til en låt eller to, og hvor blir det av Jon Lucien-låta?) – men det er som om de bare blir bedre, spesielt i vokal-avdelingen. Mer dybde rett og slett.
De begynte med de to gripende og dystre, eldgamle  engelske og skotske balladene «Barbry Allen» og «Hares On The Mountain» som fortsatt evner å sjokkere, især den første – mer nedstrippet og med en voksen Tollefsbøl på mikken. Minn meg på det essayet jeg skal skrive om den fascinerende låten og dens utvikling gjennom århundrene en gang jeg får tid.
«The Makings of You» av Curtius Mayfield er soul fra the windy city, men gir i tillegg noen merkelig lystige vibber fra middelalderen, som om medlemmene plutselig er iført pussige ballongbukser.
I ultrahiten «To love somebody» ser vi PNL glise bak settet, Nystrøm myser og leser noter med blank panne han også, som om han er tilbake på Smuget, og plutselig blir det en gjentakelse av trommeduellen, merkelig nok fortsatt med melodien i behold som vi kan synge inni oss.
Det store høydepunktet er nok den totalt gåsehudfremkallende Gil Scott-Heron-låta «I Think I’ll Call It Morning» fra Pieces of a Man-albumet.  For et grunnleggende dypt og varmt groove, samtidig som fuglekvitteret gir den vinger. Jeg noterte meg at den oppvakte luringen Hans P. Kjorstad på fela dessverre hadde vært litt tilbakeholden denne kvelden, men her ble det fullt due-slepp med en intens solo som bare steg og steg i fullstendig idérikdom – helt fantastisk, noe av fineste jeg har hørt så langt i år. Vanskelig å kontrollere seg selv under og etter dette. Vel, Willie Hutch-låta «I Choose You» er når fremført i riktig tempo en av de største og mest sugende låtene fra epoken, og den nailer de i kveld. «How Long Has That Evening Train Been Gone» fra Supremes-albumet Love Child er ikke like sterk, det blir til at Jamtveit og Wallace leker backup-sangere, men det er morsomt nok og det er et herlig hook i låta. Under «I’d Rather Go Blind», fremført med mer gråvær enn solskinn slik denne låta kler, dukker plutselig favoritten Emil Bø opp på scena, og forgyller låten med fri melodisk messing.
Når man ser på klokka skjønner man at pay-offen nærmer seg, og plutselig bryter Meaas Svendsen inn, på elbass, med riffet fra «Theme de Yo-Yo». Og man skjønner at denne Art Ensemble of Chicago-killeren funker på oss med samme styrke som «Let There Be Rock», «September» eller «Don’t Stop Till’ You Get Enough»  – det er det alternative universets ultimate julebordlåt. Gulvet eksploderer av mandalitter i fri utfoldelse.

Andreas Røysum. Foto: Julie Brundtland Løvseth

Det var nok det Rakvaag mente med at denne generasjonen har fått sitt Chipahua, åttitallsbandet befolket av jazzmusikere som hygget seg med å spelle opp til dans med Motown og Atlantic-hits. Men det Røysum og kompani får til føles hakket mer fundamentalt – det er viktig musikk. Som forrige gang kunne jeg gjerne ønsket meg en kombinasjon av vanlig Røysum-materiale, impro og covere i én veldig lang konsert. Men når jeg tenker meg om var det jo nettopp det vi fikk denne kvelden. En suksess fra  begynnelse til slutt, eneste tilløpet til misnøye var da Røysum snakket litt for mye om sin egen festival Motvind i Middelalderskogen – denne kvelden var i Mandals tegn, om enn jeg vil tro de er ute i samme ærend. Å gjøre verden bitte litt bedre, om enn bare for et par dager.