på bildet over: Marius Neset med søsteren Ingrid Neset som gjest. (Foto: Terje Mosnes)

Enhver jazzfestival med ambisjoner av et visst format har som mål å presentere en velbalansert miks av de beste og mest aktuelle artistene fra inn- og utland. På sin andre dag kunne MaiJazz 2016 by på norgespremiere for den amerikanske sangeren José James, 38-åringen som etter overgangen til Blue Note i 2013 har fått et solid karriereløft, og serverte også en nyskapning da Marius Neset Quintet spilte sin første turnékonsert med Svante Henryson som gjest.
Dette, sammen med Huntsville, Anneli Drecker, Olga Konkova Trio og to konserter med yngre, lokale krefter, en av dem forsterket med Mats Gustafsson, må kunne kalles et dagsprogram som står i stil med målsettingen – og så var det opp til artistene å levere.

Framtidas sanger?
I valget mellom å avlegge korte visitter på mange konserter eller konsentrere seg om noen få, valgte jazzinorge.no det siste, og opprettet base i Stavangeren der José James var førstemann ut. Store ord har gått om den New York (Queens)-naturaliserte sangeren fra Minnesota, ikke minst etter Billie Holiday-albumet «Yesterday I Had The Blues» der Jason Moran, John Patitucci og Eric Harland utgjør stjernekompet, og spesielt James’ ubesværede skifter mellom halsbrekkende vokalimprovisasjon, streit balladesang, rap, blues og banal-søt soulpop har fått enkelte kritikere til å beskrive ham som framtidas sanger. Det betyr visstnok en sanger som er uredd, djevelsk dyktig i alt han foretar seg og komplett sjangerfri – men muligens også en scenepersonlighet avhengig av å oppvise nok «attitude» og «hipness» til å underlegge seg et ungt amerikansk publikum som ser sine idoler i hiphop og rap snarere enn på Village Vanguard og Lincoln Center?

Standard
James inntok Stavangeren med en trio – Takeshi Ohbayashi, tangenter; Solomon Dorsey, el-bass, sang; Joe Blaxx, trommer – som musiserte kompetent, men på ærbødig distanse fra   Moran/Patitucci/Harland-nivå. James selv leverte noen improvisasjoner som muligens setter en ny standard, en klokkerein, velmodulert vokal i utbrudd et sted mellom sein Coltrane og Peter Brötzmann; men den samme mannen presterte også å legge en slags sjel i å framføre klisjépop, innsmigrende sakkarinballader på nivå med dårlig Melodi Grand Prix, første kvalikrunde.
Dermed ble det en berg- og dalbane av en forestilling, fra en glitrende versjon av Bill Withers’ «Ain’t No Sunshine» og andre samtidsengasjerte historiefortellinger som går Gregory Porter’s en høy gang, via ok rapping til rent tøv: Med en fløyelsstemme av format er José James åpenbart i stand til det meste, som for eksempel å bli verdens beste jazzsanger. Men før han kommer dit, bør han muligens dempe ambisjonen om fullt verdensherredømme i absolutt alle sjangre, og helst stille litt kresnere krav til det låtmaterialet som skal strømme dollar og cent inn på kontoen.
saken fortsetter under bildet.

Flott gjest
Marius Neset Quintet har hatt stabil bemanning lenge nå – Neset, tenor- og sopransax; Ivo Neame, tangenter; Jim Hart, marimba, vibrafon, perkusjon; Petter Eldh, kontrabass; Anton Eger, trommer – og er tett samspilt, men ikke hardere dradd til enn at det finnes plass til en tilpasningsdyktig gjest som den svenske cellisten Svante Henryson. Fenomenet Henryson, som forener det beste av klassisk klangfylde med swingfot og impro-glede, gled sømløst inn i Nesets repertoar, både det boblende karibisk-inspirerte, det rytmisk halsbrekkende og en liten kammerkvartett (piano, cello, sopran, marimba) som Neset skrev for en nyttårskonsert i Köln, og med bue og klimpring satte han en ørlite mørkere farge på kvintetten enn den vanlige.
Som alltid var det en udelt fryd å høre saksofonisten Neset og hans virtuose medmusikanter, og som alltid var det nye elementer som trådte fram. For denne anmelder var det denne gang Jim Hart og Ivo Neames bidrag til banduttrykket som la inn sterkt bud på oppmerksomheten, spesielt Hart framstår mer og mer som en virtuos vibrafonist og klangdramaturg av rang.
Som en ekstra bonus til publikum inviterte Marius Neset lillesøster og solofløytist i Stavanger Symfoniorkester, Ingrid Neset, inn i bandet mot slutten av konserten. Uansett om instrumental virtuositet er et Neset-gen eller en møysommelig oppøvd ferdighet, trengtes det bare noen få takters lytting før det ble klart at som bror, så søster: Instrumentbeherskelse av en annen verden. Og musisering der etter.

Terje Mosnes