Den 28. MaiJazz er i gang i Stavanger, etter en åpningstirsdag der tre vidt forskjellige uttrykk satte an tonen for en festival som ble varmt og engasjert hyllet i Norsk jazzforum-leder Gry Bråtømyrs åpningstale.

Fra scenen i det tradisjonsrike lokalet Stavangeren framhevet Bråtømyr blant annet MaiJazz-ledelsens aldri sviktende entusiasme og fornyelsesvilje, egenskaper som ikke bare MaiJazz, men hele den hardt utsatte regionen er mer avhengig av enn på lenge i disse ikke-så-oljesmurte tider.

Nå kan det saktens bemerkes at valget av Manu Katché Group til åpningskonserten vanskelig kan tolkes som et signal om nytenking. Det er gått noen år siden den afrikansk/franske trommeslageren feide som en frisk vind inn i musikken til bl. a. Peter Gabriel, Jan Garbarek, Robbie Robertson og Sting, og som leder av egne fusion-tenderende grupper har han etter hvert etablert seg som en fortsatt briljant trommeslager, men mer ordinær komponist. Inntrykket av melodibasert forutsigbarhet befestet han for så vidt i går også, så når MaiJazz-konserten likevel ble en til tider veldig begeistrende opplevelse, skyldtes det først og fremt musikernes forvandling av kompositorisk gråhet til glitrende lyttegull.

Super Brunborg
Og dét skal Manu Katché ha: Han innreder sitt musikalske hus med komponenter fra øverste hylle. Tore Brunborgs formidable kvaliteter som tenor- og sopransaksofonist fikk skinne gjennom hele konserten (som hovedsakelig besto av materiale fra bandets nyeste album, «Unstatic», utgitt på Katchés Anteprima-selskap) og løftet et par ballader til de helt store høyder. Den italienske flygelhornisten Luca Aquino viste seg også som en melodilyriker med vakker klang og fint avstemte improvisasjoner, mens den engelske tangentaltmuligmannen Jim Watson framsto som både en suveren pianist (når han først tok solistrollen) og som selve «limet» i banduttrykket med sine allestedsnærværende klanger og bakgrunner.
At veteranen Manu Katché (57) har engasjert unge Ellen Andrea Wang (29) til (kontra)bassistrollen i en musikk som ofte krever muskelsterkt, uptempo basspill, forteller også om blikk for talent. En konsentrert Wang taklet de rytmiske og harmoniske utfordringene suverent, med en basstone som funket best der musikken kalte på et perkussivt bass-bidrag, og som med litt større klangfylde ville ha vært en enda rikere melodibærer.
Saken fortsetter under bildet

Privilegert
Og sjefen selv? Jo, Manu Katché er stadig vekk en trommeslager som balanserer det smoothe og det kraftstruttende med en teknikk og en dynamisk oversikt som er nødt til å gjøre inntrykk. Spillet hans har en nyanse- og detaljrikdom forbeholdt de beste i bransjen, han vet åpenbart hva han vil med musikken sin (blant annet underholde?) og gir musikerne frihet til å utforme sine bidrag innenfor streit tonalitet og «time». Som bandleder er det hans privilegium, men Manu Katché anno 2016 er også en privilegert bandleder som har Brunborg, Aquino, Watson og Wang til å utforme låtene sine.

Godt besøkt
Åpningsdagens to andre konserter sørget Svein Olav Herstad Trio og Eivind Aarset Band for, den sistnevnte etter et «vorspiel» der ambient-artisten Tortusa/John Derek Bishop framførte sine Eivind Aarset-inspirerte lyd-collager, utgitt på albumet «I know this place. The Eivind Aarset Collages».
Herstad-trioen – Svein Olav Herstad, piano; Magne Thormodsæter, kontrabass; Håkon Mjåset Johansen, trommer – leverte et hyper-kommuniserende, variert sett der den intense utvekslingen på scenen rev med seg et fullsatt Spor 5, mens Aarset-bandet – Aarset, gitarer, elektronikk; Audun Erlien, bass; Wetle Holte, trommer, perkusjon, elektronikk; Erland Dahlen, trommer, sag, klokkespill, elektronikk – fullførte åpningskvelden i et godt besatt Folken med store lyder fra instrumenter og maskiner, innhyllet i en omhyggelig opplevelsesutvidende lyssetting. En god MaiJazz-start, absolutt.

Terje Mosnes