Kim Myhr og hans nydelige knippe framfører musikk fra «Sympathetic Magic».
Av Arild R. Andersen
Da Jon Fosse vant Nobelprisen, understreket han hvor viktig det er med litteratur som ikke har noen sekundær agenda. At prisen gikk til litteratur som vil være litteratur. Det er uttalelser som gir mening, og en tilsvarende tankegang kan anvendes om musikk.
Jeg syns disse betraktningene bærer fint i møte med Kim Myhrs musikalske utlegninger. Da jeg hørte albumet «Sympathetic Magic» første gang, ble jeg slått av egenrådigheten og musikkens selvstendige vesen. De søkende bevegelsene og uttrykkenes vektige karakter. Plata stod igjen som en av fjorårets ypperste utgivelser.
Da jeg anmeldte albumet, skrev jeg at Myhr spiller med musikere som legger tyngde til idéene hans. Her på Munch har komponisten med seg de fleste av utøverne som bidro på «Sympathetic Magic»: Håvard Volden og David Stackenäs på gitarer, Adrian Myhr på gitar og bass, Michaela Antalová og Hans Hulbækmo på trommer og Anja Lauvdal på orgel og synther. Myhr er oppført med gitarer og elektronikk.
Kim Myhr. Foto: Helge Brekke/Munchmuseet
Det myke og fyldige gitararbeidet som setter konserten i gang, kommer med klar signatur. Når hørte du sist fire gitarister på en scene, uten trang til å framheve seg selv, men med spillende intensjon om å gjøre musikk som vil være musikk? Dette strengespillet slår mot oss, lett bølgende, med et kontrastfylt cymbalskrik fra Hulbækmo og flytende kommentar fra Lauvdal. Vi tas inn i en verden der langsomheten har gode kår og forandringene unndrar seg hast.
Adrian Myhr skifter til bass og setter grunnmur på huset. Han spiller med stil og innlevelse gjennom hele kvelden og tjener fellesskapet med saft. De to trommeslagerne spiller med hverandre. Er antydende der de skal og kraftfulle der de må. De får musikken til å puste uanstrengt. Eller være insisterende.
Michaela Antalová. Foto: Helge Brekke/Munchmuseet
Jeg får opp to sterke assosiasjoner i løpet av konserten. Den ene har jeg nevnt tidligere en gang. Det gjelder selveste Grateful Dead. Det er noe med atmosfæren i det vi hører og hvordan Håvard Volden blir Jerry Garcia i noen runder. Riktig deilig er det uansett. Den andre assosiasjonen går til post-rock avdelingen. Det åpne gitarspillet kombinert med skyvende bass i et lydbilde som har maling fra Chicago. Ja, når Kim Myhr synger, tillater jeg meg å tenke på plateselskapet Thrill Jockey. Det er bare varme tanker og på ingen måte forstyrrende for skarpheten i det vårt band utsetter oss for denne kvelden.
Jeg nyter de velkjente temaene fra fjorårsalbumets låter, og når sjefen danser, er det trivselen som beveger seg. Dette lever.
Balansen mellom de tre gitarene er godt styrt, og sounden fra fullt orkester er transparent. Stig Gunnar Ringen sitter bak spakene. Noen av de tempererte abstraksjonene som kommer, er ispedd snutter som lar seg plystre. Når gitarene går sammen om å stå i det samme, være gjerrig med akkordene og bygge vegg, skjer det noe med måten man lytter på. Den konsentreres på nytt. Fraværet av solister gir også retning til opplevelsen. Disse sju dyktige musikerne investerer alt de gjør, i septetten, uten noen sekundær agenda. Anja Lauvdals sjelfulle vibber binder stykkene sammen. 60-tallet smyger seg rundt i rommet. Mot slutten øses det på igjen. Gitarintensiteten holdes fram, med støtte av sulten tromming. Det låter heftig uten å bli nådeløst, og noe av styrken ved hele forestillingen, er at den fyller deg opp. Metter på en god måte. Kim Myhr treffer med betydning og blir sittende i meg, også denne gangen.
