FESTIVAL: En dag med stor stemme, noe mas og mye kveldsgull.
Av Arild R. Andersen
Det er dagen for offisiell åpningskonsert på Jazzfest her i Trondheim. Arrangørene har hanket inn Kurt Elling og Charlie Hunter fra verdensscenen. Festivalprogrammet utvider seg dag for dag, med stadig flere poster på programmet, fram til og med lørdag. I likhet med andre store festivaler har Jazzfest mer enn kun konserter å by på. Det er filmvisninger, konferanse, bestillinger, prisutdeling, jazzquiz, familiedag og seminarer. Det er nettopp dette spekteret av tilbud som skaper duft av festival. Jazzfest er dessuten særdeles gode på å gi plass til unge musikere. NTNU Jazzensemble overbeviste i går. Jazzklassen på Trøndertun, Panorama og Vagaband fra Birka folkhøgskola, to ungdomsstorband og Panda og Babel Bazaars Konstabler fra Sund folkehøgskole står på programmet i dag. Det gjør også Multer, med fire av musikerne som var å høre med NTNU Ensemble i går.
Multer. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Min jazzonsdag starter på Cinemateket. Der vises filmen «Tonestormerne», en dokumentar om hvordan Trondheim Jazzorkester under ledelse av Erlend Skomsvoll forberedte seg til gjenforening og jubileumsturné med Chick Corea i 2010. Regi: Arne B. Rostad.
Det gir god mening å se filmen under festivalen. Den gir innsikt i hvordan store prosjekter forberedes, går nært innpå musikerne i orkesteret og rommer et fyldig sett av kloke refleksjoner, gleder og frustrasjoner. Noen av musikerne forteller om hvordan de oppdaget Chick Corea og ikke minst hvordan de opplever møtene med han. Pianisten kommer svært godt fra det. Jeg blir minnet om hva Corea har betydd for meg også. Da jeg hørte bandet hans i Molde i 1972, ble jeg tilhenger. I tiårene etter har avstanden til mannen og musikken hans vært i forandring. Jeg syns Mathias Eicks beskrivelse av pianistens Elektric Band som en idrettsgalla, ga mening. Musikksnuttene med CC og TJO er også stas å høre. Ellers er det Erlend Skomsvolls varme menneskelighet og gode evne til å formidle betraktninger rundt samarbeidet med stjernen, som sitter igjen etter visning.
Kurt Elling. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
Etter filmen styrer jeg mot Byscenen der det er «Open soundcheck» med Kurt Elling og band. Idet jeg entrer salen og møter lyden, beveger jeg meg fire-fem tiår tilbake i tid. Til den gang dyktige jazzmusikere konkurrerte om å være mest mulig funky og fusionvennlige. Lyden er i overkant høy, og Ellings fabelaktige baryton må bruke albuene i miksen. En ny idrettsgalla? Neppe! Dette er jo dessuten bare en lydsjekk.
Min Charlie Hunter og Kurt Elling-historie går tilbake til 90-tallet da jeg fattet interesse for albumene de ga ut. Jeg ble opptatt av musikerne, selv om ingen av dem traff på helt riktige steder i meg. Derfor ble de ikke med meg videre. Iallfall ikke som førstevalg.
På konserten et par timer etter lydsjekk, låter det bra. Elling og Hunter har nytt album ute: «Superblue: The Iridescent Spree». Musikken har blitt beskrevet som en sublim blanding av jazz og groove. Elling synger både Ron Sexsmith og Joni Mitchell og har satt tekst til Ornette Colemans «Lonely woman». Sånt kan vekke interesse.
Charlie Hunter. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
På Byscenen stiller Kenny Banks Jr. på tangenter og Marcus Finnie på trommer, to utøvere som vet hvordan de får det til å sitte. De kan høres ut som en blanding av Joey DeFrancesco og Medeski, Martin & Wood og inngår i fet tradisjon. Ellings fraseringer og rytmemønstre er så velsmurte at musikken trues av sleiphet. Det er lett å la seg imponere av den bærekraftige stemmen hans mens man lytter etter mer sjel. Kurt Elling lager show. Han danser og vrikker og formidler en 57 år gammel ungdommelighet. Så kaller han Charlie til dyst, og gitaristen har virkelig ikke blitt noe dårligere med årene. Han forvalter noe av den samme jazzfylte bluesfeelingen som John Scofield er en mester på, og Hunter må være feltets blideste gitarist. Det er i det hele tatt mye humørfylt glede på scenen. Ellings lystige monologer og syngende introduksjoner av musikerne gjør seg. Like vellykket er det ikke når han skal ha publikum med på sang og bevegelse. Jeg fulgte aldri «Allsang på Grensen». Og midt i all briljansen, syns jeg konserten får noe preg av ensidighet.
Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
De gjør en fin versjon av «Gangster of love» og blir direkte tiltrekkende med Carla Bley. Elling har skrevet teksten til «Lawns». Det blir glimrende trommesolo, og Johnny «Guitar» Watson- arbeid fra Charlie Hunter. Sly Stone skal forøvrig ha vært en annen inspirator for de to «Superblue»-prosjektene til duoen. Jeg syns jeg hører Stevie Wonder noen steder også. Publikum mottar den forførende væremåten til Elling med åpne armer. Jeg sitter og ønsker meg mer balladestoff. Kunne også ha likt at Elling introduserte låtene sine mer direkte og ga dem rammer å forstås i. Isteden kjøres det på. Jeg reiser meg for å bli med på den stående applausen. Ekstranummeret heter «Desperado», og så er det altså The Eagles som gir våre amerikanske stjerner en av denne kveldens beste muligheter til å vise hvem de også kan være.
På vei til Dokkhuset passerer jeg spillestedet Moskus. Derfra hyler gitartonene fra PHØNIX og Emil Storløkken Åse ut i gata. Jeg måtte velge dem bort i dag. Det var et vanskelig valg.
Espen Berg og Emma Rawicz. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Så er det pianist Espen Berg som knipser i gang kveldens siste opplevelse. Det er det nye bandet Aileron som står på scenen, med den nye stjernesaksofonisten Emma Rawicz i besetningen. På bass: Kertu Aer. På trommer: Håkon Mjåset Johansen. Jeg opplever å være tilbake i jazzhimmelen etter å ha blitt funket med så det holder. Ailerons musikk er melodiøs, vakker og midtstrøms. Rawicz forvalter tilbakelent tone, men den kan også stå fram med en skarphet som lyser. Lyden på Dokkhuset er upåklagelig. Bassisten spiller med sprett i anslaget, og Mjåset Johansen er et delikat følge. Musikken har behagelig drift i seg.
Espen Berg gjør en runde i front og får som vanlig alle idéer og innfall til å bli et levende hele. Han forteller at de har vært i studio og at låtene begynner å sitte. Han skryter av medmusikerne og sier han har gledet seg til å spille live. Jeg får assosiasjoner til «Belonging» når jeg hører noen av temaene boltre seg i banddynamikken.
De spiller «Prime funk». Den er lett å omfavne. Låtene har en umiddelbarhet ved seg. En festeevne. Gjør førsteinntrykk som blir sittende. Med overskudd og fryd. Det er dessuten godt å høre musikere som ikke er opptatt av å få vist seg. Historien som løper gjennom Bergs pianospill, blir levert med et samtidsinnhold som gløder. Da jeg hørte meg godt opp på han i forbindelse med utgivelsen av albumet «MAETRIX», fikk han større plass hos meg. Den skal ikke bli mindre etter denne kvelden. Han er blitt lettere å komme nær.
Jeg tenker et øyeblikk på Andy Sheppard når Emma Rawicz spiller, for sånn kan assosiasjonene gå.
– Vi har noen rolige låter også, sier Berg. Vi får vite at det kan skjule seg budskap i titlene. Så kommer «Boggle inn». Det er en nydelig ballade og et springbrett for Rawicz´ stupeglade og badende tone. Den lette søtholdigheten smaker. Det er åpenbart at disse fire trives sammen. Dybden i musikken vil bli fin å komme tilbake til når albumet etterhvert foreligger.
Håkon Mjåset Johansen. Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Mjåset Johansen fortsetter å lytte seg inn i posisjoner som tjener musikken. Han er garantist for dynamikken. Det er ingen som spiller i veien for hverandre i dette bandet.
Så kommer «Granitt». Den har tetthet og tyngde og konsertens mest krokete tema. Skal innom mange steder. Setter et steinbra punktum. Det har vært mye begeistring fra salen gjennom Ailerons sett. Min festivaldag ble hevet.
