Bildet over: BmXL v/2: Njål Ølnes og Per Jørgensen (foto: Terje Mosnes)

Etter brakåpningen fredag kveld fulgte Nattjazz sterkt opp med en verdenspremiere pluss ytterligere fem konserter lørdag. På årets til da fineste sommerkveld i Bergen hadde om lag 400 funnet veien inn i Sardinen, Røkeriet og Studio USF, og selv om publikumstallet blekner mot åpningskveldens godt over 1200, var det ingenting å utsette på stemningen foran scenene.
Lørdagsprogrammets største publikumsnavn var nok Greni og Hanne Hukkelberg, to ganske ulike, men sterke og karakteristiske utøvere i utkanten av jazzidiomet. Likevel var den største forhåndsinteressen knyttet til en konsert adskillig nærmere jazzens «sentrallinje»: Uroppførelsen av «Lyden av Bergen», et 75 minutter langt verk komponert av Erlend Skomsvoll på bestilling av Bergen Big Band/Vestnorsk jazzsenter. Komponisten, iført komfortabelt, løsthengende sommerantrekk, gjestedirigerte det velsmurte ensemblet der det heller ikke var ikke mye formell stivhet å spore, verken tekstil- eller tonemessig.
Saken fortsetter under bildet.

På plass
Men musikken var, i all sitt lekne, men langt fra ukompliserte mangfold, komplett på plass. Det gjaldt både der arrangementene refererte ekko av swingende, hederskront storband-tradisjon og der Skomsvoll inkorporerte tekst, fordums industrilyder fra taufabrikkene og annen Bergen-sorl i uttrykket. Bruk av «tauharpe», for eksempel, med pyramidalt oppspent tauverk som strenger, må vel være et til nå ukjent skudd på storbandstammen, og et steg mot historiebøkene for bassist og BBB-co-leder Magne Thormodsæter. Den andre BBB-co-lederen, Dag Arnesen, trommet bokstavelig talt også opp en ny sti da han i myndig subbende marsjtakt ledet et lite buekorps rundt i salen med skarpe hvirvler og paradidler – lyden (og synet) av Bergen, indeed, og kanskje den mest karakteristiske av dem alle.

Abstrakt
Å lage 75 minutter musikk under paraplyen «Lyden av Bergen», er jo å abstrahere noe som i seg selv er en abstraksjon, og hadde jeg vært for eksempel japaner uten norskkunnskaper, kunne jeg fint ha hørt hele verket uten å tenke «Bergen» et sekund. Men nå er jo ikke verket skrevet for først og fremst ikke-bergensere, og Skomsvoll & BBB hadde uansett tatt sine pedagogiske forholdsregler: Ikke bare fikk publikum utdelt en programfolder med muntert beskrivende navn på verkets 10 satser, Skomsvoll utdypet også satsenes inspirasjonskilder.
Og slik lærte vi, gjennom sanger Karoline Wallace’ innsats som «fotballkommentator», at sats 5, «Den store Bergenssorgen», er Branns tapte nedrykkskamp mot Mjøndalen for et par år siden. Ikke alle bergensere, inkludert Dag Arnesen, er udelt enige i det, men uansett tviler jeg på om Ole Thomsens blå gitarvandringer noensinne har grått sine modige bluestårer sårere enn i klagesangen over denne rystende bergensbegivenheten på Nedre Eiker.
Saken fortsetter under bildet.

Gyldighet?
Vil da et verk med så mange verbale referanser til Bergen ha samme «gyldighet» andre steder enn der folk kan nikke på hodet også av musikken og si at «ja, sånn er det, dette er lyden av Bergen»?
Jeg tror det. Skomsvolls musikk er mangslungen og original, godlynt og tilgjengelig, men den kommer også med noen skarpe dissonanskanter og utnytter hele veien storbandbesetningens rike klangpalett. Kanskje ville fortau-bergensernes klager over regnværet ha fungert bedre som «instrument» i originalopptak enn som tekstgjengivelse, men slik Bergen Big Band skildret «lyden av Bergen» fra stillhet via vals til kakofoni, er det substans og innhold i verket. På dette framføringsnivået er det en kombinasjon som sjelden slår feil.

BmXL!!!
Med to konserter i Studio USF, først med Significant Time, deretter med sin egen sekstett, hadde pianisten Øyvind Gjelsten Dale en travel lørdagskveld på Verftet. Tidsskjemaet og et visst behov for å bearbeide «Lyden av Bergen» tvang dessverre denne skriver til å stå over Dale & co i denne omgang, men til gjengjeld var hodet klart for lyden av BmXL da Njål Ølnes (tenorsax), Thomas T. Dahl (el-gitar), Øyvind Skarbø (trommer), Per Jørgensen (tromme, smellstikker, dommefløyte, trompet, vokal m.m.) Eirik Hegdal (div. treblås) og Ståle Storløkken (tangenter) startet sin konsert i Sardinen.
Og for en konsert det ble!
Saken fortsetter under bildet.

Lite ble sagt fra scenen om komponistkredit, men den musikken som de seks «komponerte» sammen gjennom en drøy time var så til de grader «her & nå» at den fortonte seg som «opphavsrettsoverskridende». Storløkken og Hegdal var for anledningen inviterte gjester med BMX, men i stedet for BMX + gjester var det om et splitter nytt band, BmXL, steg fram som en hyper-kommuniserende og hyper-improviserende kombinasjon av trygt jordet musikerferdighet og ubendig trang til å utfordre det ukjente.
Dette vidåpne, men likevel strukturerte uttrykket var i årevis Per Jørgensens multi-instrumentale og vokale lekegrind i Jøkleba, men neimen om magien hans kom mindre til sin rett i går, omgitt som han var av fem lekekamerater som på uopphørlig skapende vis balanserte «galskapen» og satte den inn en meningsfull sammenheng. Ikke siden The Art Ensemble of Chicagos storhetstid kan jeg huske å ha hørt en konsert der struktur og impro har gått opp i et så langt, intens og tomgangsfritt forløp, og jeg vet ikke helt hva jeg skal håpe: At BmXL aldri må finne på å prøve å gjenta denne konserten, eller at de aldri må finne på å stanse noe så fullkomment fabelaktig som dette samarbeidet.

Terje Mosnes (tekst/foto)