Lyd og klanger som spiller på lag

Det har gått 16 år siden Ivar Grydeland og Ingar Zach tok kontakt med Christian Wallumrød og spurte om han ville spille med dem. De rakk å gjøre noen trioinnspillinger som ble planlagt utgitt på ECM, men det var før Xavier Charles kom inn i bilde og band. Da ble både innhold og planer forandret. Det første Dans les arbres albumet kom i 2008, og nå foreligger det fjerde. «Volatil» inneholder uredigerte opptak fra en konsert i Teatro San Leonardo i Bologna, og jeg kjenner meg heldigvis igjen i terrenget, selv om Dans les arbres aldri går opp samme lydløype.

Det er heller sånn at ensemblet byr på stadige variasjoner over noe de har brukt tid på å etablere. Når jeg tenker på dette bandet som jeg har lyttet mye på gjennom årene, dukker begreper som langsomhet, subtilitet og lykketreff opp i hodet. De abstrakte skissene de tegner opp med instrumentene – piano, elektrisk gitar, klarinett og perkusjon – har en forbausende billedvekkende effekt. Ja, det jeg ser for mitt indre, kan være korthugde scener eller lengre strekk som sirkler og spinner skrått rundt seg selv, men denne kvartettens spillefilm lar seg ikke fange inn i et handlingsreferat. Sånn er det med byens metafysikk, snøen som snør uten oss og usett famling i mørket også, fritt sitert to av våre modernistiske diktere. Stiltonen på «Volatil» har mye til felles med den tørre og distanserte formen til Tor Ulven og det kjølige og presise blikket til Rolf Jacobsen.

Albumet inneholder ett langt spor: «Ramure, Brindille, Surgeon, Fleche». De som kjenner Dans les arbres, vet at måten de fire bruker instrumentene, knapt kan omtales som konvensjonell. Det er det som skal til for å rykke oss ut av verden. De forstyrrer på sett og vis vår vante orden og spiller fram alternativer. Dette er et solistfritt orkester, et firemannskollektiv med ett stort øre. De gir seg selv tid, bearbeider stoffet med flid og forhaster seg aldri. Det gir seg jo ikke selv at fire så individualistiske stemmer lar seg samle på denne måten. Når det skjer, glir lydene, klangene og spillet inn i et fellesskap som fyller opplevelsen. Det fins en kvalitet i Dans les arbres´ musikk jeg vil henge på knaggen for lang samhørighet. Den går det ikke an å skaffe seg kjapt.

Jeg ser dem for meg på scenen der nede i Italia, hver og en dypt opptatt med sitt, stramt konsentrert om felles framdrift, enten bevegelsen nærmer seg stillstand eller den bruser forsiktig fram. Jeg føler meg virkelig hjemme i dette siget. Dans les arbres´ væremåte er sjelden kost.