Alle bitene i posen smaker bra, noen av dem helt fortreffelig.
Jonas Cambien Trio rangerer jeg som et av de fineste ensemblene her hjemme for tida. Den vurderingen knyttes blant annet til det strålende fjorårsalbumet «We Must Mustn´t We». De tre medlemmene – André Roligheten på saksofoner, Andreas Wildhagen, på trommer og Jonas Cambien på piano – er blant de ypperste i den store bagen av 30-åringer som fargelegger den nye jazzen, og denne tidlige ettermiddagskonserten på Energimølla skal bekrefte alle gode inntrykk. Dette er et lag som ikke følger den konvensjonelle jazzens velbrukte strukturer, men trioen hopper heller ikke bukk over tradisjonen. Det imponerende er hvordan de henter inn det de åpenbart selv liker og gjør det til sitt eget. Musikken har tydelige arrangementer, flust av overraskelser, små, godlynte melodisnutter og en åpenhet som muliggjør sterk vitalitet. Jeg påstod en gang at Cambien er i slekt med Thelonious Monk og Cecil Taylor uten å la seg prege av det. Det gjentar jeg gjerne. Poenget er hvordan han står i sitt eget, lytter innover og stoler på det som kommer. Enten det er pianoets perkussive muligheter eller instrumentets potensiale som springbrett for poesi, kjenner Cambien sin besøkelsestid. Trioen hans er imidlertid ikke et arbeidssted for solister. Riktignok gir de hverandre rom, men poenget er summen av helheten. André Roligheten har usedvanlig god evne til å si mye på små flater, samtidig som han kan fylle større rom med letthet. Han er en liten blåserekke i seg selv når han hever to saksofoner til munnen. Andreas Wildhagen har både forståelse og teknikk til å gi musikken den formen den fortjener. Han bidrar sterkt til at alle elementene i musikken lar seg forene på smidig vis. Konserten er en opplevelse. Jeg gjør meg tanker om hvordan en så sterk start på Kongsbergdagen kan følges opp.
Mennesker og dyr
Avanthagen på Smeltehytta byr på tre sett og tar til med vokalduoen Sofia Jernberg og Agnes Hvizdalek. Deres lydproduksjon består av kjente elementer, men kombinasjonene er nye, og det låter friskt. Det hefter noe dypt menneskelig ved det de gjør. Selv om de kan høres ut som fugl her og krøtter der. Ja, kanskje det dukker opp et insekt midt i en utlegning. De to har en sterk dialog og en klarhet som fascinerer. Der språket tar slutt, tar Hvizdalek og Jernberg over. Jeg opplever å forstå dem.
Sofia Jernberg og Agnes Hvizdalek. Begge foto: Odd Eirik Skjolde/Kongsberg Jazzfestival.
Så er det neste kjente stemme. Franske Isabelle Duthoit gjør en forestilling som har et lett preg av performance. Iallfall underbygger hun vokalakrobatikken sin med henvendende kroppsspråk. Det blåser vind ut av henne, og det hefter det avgjort noe eventyrlig ved. Det er et visst drama i uttrykkene hennes, og i likhet med Jernberg og Hvizdalek er menneskeligheten skjøvet fram. De dyrene Duthoit gir stemme til, ville jeg ikke likt å møte i skogen på lyse dagen. Hun har et eget vokabular og gir meg assosiasjoner til fortvilelse, galskap og glede.
Så kommer Summer Strings på scenen og starter så lavmælt at alle andre lyder i rommet nærmest overdøver dem. Jeg setter ørene på stilker og kommer meg inn det varsomme stoffet. Ilan Volkov, Tanja Orning, Michael Duch og Andrew Wilhite benytter alternative teknikker og stryker fram et godt alternativ til lystighet. Det fins en varme i de abstrakte uttrykkene deres, og musikken gir rom for undring.
Prisvinnerens tredje
Denne tredje og siste dagen av festivalen, gjør fjorårsprisvinner Eirik Hegdal sin tredje konsert. Det er «Musical Balloon» som står på programmet, bestillingsverket han skrev til Vossa Jazz i 2018. Bandet hans er håndplukket. Ole Morten Vågan, bass, Eivind Lønning, trompeter, Nils-Olav Johansen, gitar, banjo, vokal, Mattias Ståhl, vibrafon og Jon Fält, trommer. Musikken er intrikat. Da er det ekstra utfordrende å gi den liv. Jeg syns absolutt de lykkes med det, men alle partier er ikke like pulserende. Likevel er dette fin-fint å lytte til. Ja, det kan være direkte spennende. Musikkballongen inneholder så mye kreativitet og så mange stillag at den griper fatt i meg. Det er også så mange inspirerte og gode enkeltbidrag fra de involverte, at det er enkelt å ta av seg hatten. Ikke minst er hovedpersonens innslag på saksofon og klarinetter noe å glede seg over. I kjent stil spiller Hegdal på humor mellom låtene. Det skaper en lett munterhet som han holder i fin balanse. Titler som «Country March Balloon» og «The Bebop Balloon» er jo heller ikke sorgtunge. Jeg sitter igjen med en overbevisning i meg etter konsertslutt, og tenker at Eirik Hegdal virkelig har vist fram talentene sin gjennom tre bunnsolide forestillinger.
Musical Balloon. Foto: Odd Eirik Skjolde/Kongsberg Jazzfestival
Rocken lever
Konserten med EXOTERM har jeg gledet meg til. Da jeg slo av en prat med Nels Cline om gitarbruk i Wilco, før konserten, sa han at dette trolig blir eneste konsert med EXOTERM. Foruten Cline teller kvartetten Jim Black på trommer, Kristoffer Berre Alberts på saksofoner og Rune Nergaard på bass. Det er et massivt uttrykk vi utsettes for. Bandet går ikke så dypt som Sunn O))). Er heller ikke like stringente som Earth. Selvsagt tar Cline med seg den brede, eksperimentelle gitarerfaringen inn, enten han produserer støystoff eller han spiller gitarsolo med utgangspunkt i rockens gamle estetikk. Dette er godt å ta inn. De andre musikerne bygger i samme retning. Jeg liker Nergaards åpne basspill, men det er Alberts saksofoner som gir kvartetten et eget snitt. Jim Black velter seg over trommene og har den teknikken som skal til i denne idéverdenen. Siste avdeling starter avdempet og setter førsteavdelingen i relieff. Det kler dem godt. Kanskje jeg hadde for høye forventninger til denne opplevelsen. Jeg svever iallfall ikke ut av Energimølla.
Formidabel kvartett
Jeg går over brua på vei mot New York. Eller det nærmeste jeg kommer den byen på denne festivalen. Det skal bli kammerjazz med Sylvie Courvoisier & Mark Feldman Quartet feat. Drew Gress & Tom Rainey. Piano, fiolin, bass og trommer. De gangene jeg har sett Sylvie Courvoisier på scenen, har jeg blitt både imponert og betatt av musikken. Her i Sølvsalen skal jeg nærmest settes ut av skjønnheten i stykkene, virtuositeten og innlevelsen. Dette er stramt arrangert samtidsjazz med kjernesunne kombinasjoner inn mot det improviserte. De veldige kreftene som fins i denne kvartetten, intuisjonen og formidlingsevnen forløser innholdet i musikken. De får det til å høres ut som swingjazz kunne ha vært noe for Cecil Taylor, men er i det store og hele bare lik seg selv. Dunkelheten i balladestoffet er deres. Det er melodiøst forførende, men også krast vekkende. De smarte og korthugde temaene overrasker. Rytmeseksjonen puster akkurat så uanstrengt som denne musikken fordrer. Alle fire finner åpenbart glede i det selv. Sånt smitter. Det er den perfekte avslutningen på tre dager i Buskerud. Enda en gang har Kongsberg Jazzfestival innfridd med et program som tar pulsen på framdrift og forandring i den sjangeren de skal forvalte.
