Løfterik debut
Magnus Bakken albumdebuterer med egne låter og glitrende gode medmusikere.
Når et stortalent som saksofonisten Magnus Bakken (f. 1991) platedebuterer, er spenningen knyttet til hvor bra albumet vil være, ikke til om det vil være bra eller ei. Bakken, som fikk DølaJazz’ Talentpris i 2013 (og kvitterte med en fin duokonsert sammen med Jon Christensen på festivalen året etter), har tilbrakt de siste årene på Norges Musikkhøgskole etter fire år på Berklee i Boston, og med en platebesetning som teller pianist Jørn Øien, bassist Christian Meaas Svendsen og trommeslager Jon Audun Baar samt den gjestende tenoristen George Garzone, er båndene til begge disse utdanningsinstitusjonene sterke. Amerikanske Garzone (65), en «musikers musiker» som var Bakkens lærer og mentor ved Berklee, er høyt ansett som utøver og om mulig enda mer så som pedagog, og «Cycles» bekrefter at det var et klokt grep av Bakken å invitere ham til plateprosjektet.
«Cycles» teller sju Bakken-komposisjoner. De er melodibaserte eller utviklet over en bassfigur («Titanomachy») og formidles på et moderne, ekspressivt og amerikansk-fundert jazzspråk der eksempelvis Garzone-elever som Michael Brecker eller Petter Wettre kan være referanser. «Kompet», med en gnistrende god Øien i spissen, gir de to saksofonistene all den rytmiske, harmoniske og klanglige støtten de kan ønske seg, og trioen kvitterer også for ganske sjenerøs tildeling av tid som pianotrio med noen forløp som tilhører albumets fineste. Slik Bakken har arrangert den over ti minutter lange tittellåta i tre «satser», får Øien virkelig vist seg fram, og visste man ikke bedre, kunne man mer enn én gang i løpet av albumets 60 minutter være fristet til å tro at man hørte på en Jørn Øien Trio-plate med gjestene Magnus Bakken og George Garzone.
Men ikke hele tiden, og uten forkleinelse for Magnus Bakken. «Cycles» er så visst hans, som komponist, som arrangør og som sopran- og tenorsaksofonist, og han kommer svært bra fra alle rollene. Så vel poesi («The Charles», «Straight Forward») som dansende lekenhet og muskelspill («Opposing Forces») og bastant hardkjør er farger i Bakkens palett, og han innlemmer ublygt vakker melodiøsitet og abstrakt friblåsing («The Composer») i en musikk som aldri får virke tilfeldig eller basert på minste motstands vei. Tvert i mot, Bakken kommer gjennom som en grundig og stilsikker jazzmusiker, både som komponist og saksofonist, og hans vel gjennomførte dialoger med Garzone vitner om samvittighetsfull forberedelse. La gå at tenortonen hans, fin og uttrykksfull som den er, ennå ikke helt eier den monumentale autoriteten som Garzones (eller for den saks skyld Petter Wettres), det vil nok komme; og det at han ikke smeller råkraft og teknisk virtuositet à la Kjetil Møster eller Marius Neset i bordet, skal heller ikke brukes mot ham. Det finnes mange måter å gjøre ting på, og Bakkens metode virker å være en litt mer lavmælt tilnærming til et etablert moderne jazzuttrykk, inkludert Garzones «triadic chromatic approach».
Det gir lite rom for utvikling av sjangerblandinger og ulike typer jazzhybrider, noe som nærmest har vært et mantra for unge norske jazzmusikere de siste årene. Uten å si noe stygt om jakten på det nye og originale, må det også være helt ok å gå inn i en tradisjon slik Bakken gjør med «Cycles», og levere en mer enn lovende platedebut som bekrefter at et betydelig talent er i fin-fin utvikling.
Med alle de forventninger som det skaper.
Terje Mosnes
