«What You Thought Was Home» cover
Kjetil Mulelid Trio
«What You Thought Was Home»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Løfter fram det melodiøse

Det synger vakkert og beveger seg smidig i Kjetil Mulelid Trio.

Alle disse sobert velproduserte pianotrioalbumene som har hjemsøkt oss gjennom årene, er ikke like gode. Når man har hatt dem i hus en tid, hender det at den forførende soundens tiltrekningskraft svekkes, og da står musikken naken tilbake. Eller den trer fram med en egenart som kommer innenfra. Da jeg hørte Alexander von Schlippenbach spille med Dag Magnus Narvesen på Blow Out! festivalen for et par uker siden, tenkte jeg: – Det er dette vi har pianister til! Schlippenbach fyller 82. Kjetil Mulelid er 28. Sistnevnte har blitt beskrevet som en eksepsjonelt moden utøver og komponist. Det er en beskrivelse som ikke farer med løgn.

Etter å ha vært gjennom «What You Thought Was Home» noen ganger, fortsetter albumet å vokse på meg. Det har en sjarmerende tydelighet og et lekent vesen. Mulelid behandler temaer og melodisløyfer med vridd eleganse. Antydningskunsten har gode vilkår. Pianisten holder tilbake og lar pianoet kjenne på romfølelsen. På den måten får bass og trommer framtredende plass og sprenger seg ut av den tradisjonelle rytmeseksjonens begrensninger. Det gir selvsagt musikken et rikere liv. Ja, Andreas Skår Winther på trommer og Bjørn Marius Hegge på bass setter helt egne merker i stoffet.

Hvis man spiller i trio og vil lykkes med et instrumentalalbum, er det en fordel med variasjonsbredde. Her byr Kjetil Mulelid Trio på det som trengs. Innenfor samme estetiske grunnramme bretter bandet ut de ni låtene som hver og en bærer på noe eget. Tittelsporet, som åpner albumet, kommer i blå fløyel. Som en myk og lengselsfull henvendelse det er godt å motta. Akkordene og klangene er vemodsvakre. Bass og trommer støtter enkelt opp og gir musikken bærekraft. Her går det an å hvile. Det som lett kunne blitt klissete, blir isteden noe å holde i. Så fortsetter de med «Folk Song» og holder på den kontrollerte formen, samtidig som det åpnes for nye stemningsleier og mer improvisasjon. At Mulelid har lyttet til Jarrett og Chopin, kommer oss til gode her. Det er fint å høre hvordan han tar inn kjære deler av pianohistorien uten å miste seg selv. Den eneste komposisjonen som ikke er signert Mulelid, er «Bruremarsj». Dette gospelfargede nummeret er Bjørn Marius Hegges, og det byr på fin sang fra bassen.

Jeg kan ikke høre lenge på Mulelid uten å tenke på Christian Wallumrød, Morten Qvenild eller Tord Gustavsen. Hva jeg skal gjør med den tanken, er jeg ikke sikker på. Jeg tror jeg vil bruke den til å plassere Mulelid i en tradisjon som både tåler å bli dyrket og bygget skikkelig ut. Dette flotte albumet tar oppgaven på alvor.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Nå faller løvet!

Sanskriti Shrestha går inn og ut av tradisjonen, Fredrik Ljungkvist kommer med triodebut og Jo Fougner Skaansar leker med jazzen og poesien.

Nyhet

I Like To Sleep gir stafettpinnen vidare

I løpet av det siste året har Årets unge jazzmusikarar 2018, I Like to Sleep, vore på turné, fått mentorrettleiing og spelt inn plate. Fristen for å søke Jazzintro 2020 er rett rundt rundt hjørnet – 1. november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev