FESTIVAL: Strålende studenter og suverene svensker sparker i stykker søndagsroen.
Av Audun Vinger
Raskt vaglende bortover fuktig brostein en sen kveld i Bergen kan man stille seg spørsmål om hvem man er, hvordan man har det, hva man har utrettet og hva fremtiden vil bringe. Men i mai er det i alle fall ingen tvil om at det oppleves som om man befinner seg i selve kultursentrum i Norge, i mange retninger. Det syder i det minste betraktelig der nede på USF Verftet, ja sikkert like mye som i gamle dager da det var sardiner som var fokuspunkt i fabrikken og ikke nyskapende kulturuttrykk. Og det også på en søndag. Dette helt spesielle regnet som man ikke finner maken til der jeg bor, men som heller ikke oppleves spesielt ugjestmildt, skaper ingen hindringer. Stemningen er muligens en smule mer neddempet enn kvelden før, som var av den mer ekstatiske typen, men den er fortsatt god og lun.
Utstillingen med fantastiske Lotte Konow Lund på Kode Stenersen, og nyåpnede Nordmannsdalen i Permanenten måtte dessverre utgå siden tiden gikk bort på annet. Men jeg fikk i det minste oppleve kontrabassist og komponist Inga Margrete Aas (kjent fra Vilde & Inga) som hadde fått sitt egen konsertprogram på Festspillene, som inneholdt improvisasjon, Bach og et radiobasert stykke om økonomi og skam. Et stykke stekt torsk med kapers og rødbet på fantastiske, evige og nå også tariff-følgende Café Opera ga meg nye krefter, noen av dem mistet samme sted tidligere en natt den helgen da jeg bevitnet en ypperlig house-DJ som gledet et ungt og fritt dansegulv. Folk ter seg rett og slett litt annerledes her enn andre steder i landet. Rart med det.
Håkon Kornstad og Mats Eilertsen. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Inne på Sardinen var det tjoka fullt allerede klokken 1830, da utallige utslitte benpar desperat kjempet om ledige stoler for å nyte Håkon Kornstad Trio. Disse tre har jeg sett veldig mange ganger, men det var en stund siden nå. De begynte med alvorlige drag, akkurat som jeg ønsket meg, og det ble stort sett holdt i rolig søndagsstemning. Noen fjollete operette-aktige innslag med italiensk uttale av Pizza Grandiosa og musikalske krumspring er til å tåle, i alle fall smiler publikum godt av det. Men det er mer interessant i låtene der Frode Haltis trekkspill snor seg rundt i musikken som en syndig og sulten katt i Napolis bakgater, på vei for å stjele seg noe å spise. Og Mats Eilertsens bass går elegant og mystisk omkring i låter som noen ganger tar til seg østlig inspirasjon, andre ganger fra etiopisk musikk – eller fra Poirot. Dette er en av de garanterte suksessbookingene i norsk musikkliv.
Med Sidsel Endresen på storskjerm. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Det er vel også In The Country – Morten Qvenild på knotter og tangenter, Roger Arntzen på bass og Pål Hausken på trommer. Med gjestene Solveig Slettahjell på ekstra dyp og grov men vakker vokal, og Knut Reiersrud som ofte sparker nytt liv i materialet med sitt oppfinnsomme gitarspill. Vaktene må sette ut atskillige ekstrarader med stoler, og jeg sier ikke nei takk.
Alle utdeles også et delikat hefte med tekstene som er brukt i prosjektet Remembrance, der Qvenilds låter er bygget rundt dikt av Emily Dickinson og Brontë-søstrene. Ingen av dem fikk se sin rystende poesi utgitt under eget navn i sin levetid – men nye lesere går til dem stadig vekk. Sidsel Endresen er med på effektfull resitasjon av dikt på storskjerm underveis, vekselsvis med Slettahjells vokalisering av dem. Dette hadde også passet som kirkekonsert, man havner virkelig i en tilstand av kunstnerisk ro på grunn av musikken. Men søndagsmørket senker seg over meg etter hvert, og jeg føler for å få kastet et glass kaldt vann i fjeset.
Magne Thormodsæter, Live Maria Roggen og Hildegunn Øiseth vurderer årets avgangselever fra Griegakademiet. Foto: Audun Vinger
Og det får jeg av å se på de livgivende eksamenskonsertene fra elever ved Griegakademiet. Jeg treffer Paal Nilssen-Love på In The Country-konserten og minner ham på at han skal spille med en student om ti minutter. Ola Høyer på bass og herlige Heidi Kvelvane på barføtte saksofoner er de andre voksenpersonene som skal piske trombonist Alfred Wammer på vei mot bestått. Han husker jeg som artig toastmaster fra Grieg-bandets konsert på Voss, og han introduserer kjapt seg selv, selv om sensor Hildegunn Øiseth står klar med mikrofonen («jeg tar den sjæl, jeg»). Han pruster fælt med munnen før under og etter kontakt med trombonen, og ser ut som han kunne spilt i et stort band med Peter Brötzmann på søttitallet en gang. Og musikken er attakk på samme måten. Er vi i kontakt med en ny Emil Bø? Nei, ingen kan erstatte akkurat ham, men Wammer, eller skal vi kalle ham Whammer, har energien og livsgleden som skal til – han ser vi igjen. Det er full bombing fra start til slutt, og heldigvis også med et ekstranummer som bidrar med litt andre temperaturer.
Det føles livsnødvendig å høre dette akkurat nå. Tromme-elever og andre yngre Grieg-studenter digger på seg nakkesleng foran scenen. For å si med Wammer selv: pffffftttrrr!
Marc Ribot. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Så er det ned for å bivåne gitargud Marc Ribot alene på Sardinen uten manus og med (hovedsakelig) akustisk gitar, der han vekselsvis harver og skjønnspiller seg gjennom musikk-historien etter hukommelsen og med total innsikt, der vi beveger oss fra uskrevet musikk til frijazzens monarker og smørsanger og 30-talls blues og what not. Det er dønn stille der inne, litt av andakt men også av frykt for å forstyrre geniet. Nesten litt anspent? Men etter en plutselig fem minutters pause da geniet stormer stille ut av en eller annen grunn, blir balansen gjenopprettet, og han snakker blidt med fans etter konserten.
Trommis Herman Krogh vant søndagen, her skjult bak gode kolleger. Foto: P.A.
Det er igjen livsnødvendig å bli sparket bak av studenter proppfulle av livets håp, og nå er det min kompis som jeg møtte her i fjor, trommis Herman Kirkenær Krogh, som blant annet spiller i det særegne bandet Sakte, fallende. Han er også et muntrasjonsråd som vil komme langt i norsk jazz og omegn om han ønsker det – musikalsk på plass og med et vinnende sosialt vesen, glimt i øyet og også takknemlig for musikkens mulighet til å påvirke oss alle. Han har med seg nesten samtlige fra Grieg-akademiet opp på scenen i den første låten – skikkelig ekstatisk storbandfriazz med Brasil og rock i seg, ekte norsk jazz med andre ord. Det er cat calls og stammebrøl musikerne i mellom, det svinger infernalsk av joie de vivre og fengende enkle temaer. En av låtene går fra typisk tidlig Black Sabbath-groove over i noe som kan minne om Sonic Youth-aktig alternativ-rock. Så er det Santana, og så noe jeg vil anta er 100% Krogh. Og Arin Myklebost Gran har en lang og totalt utsøkt gitarsolo som gjør at han visuelt og sonisk virker som en ung variant av Snah som sto på samme plass på scenen nøyaktig samme sted med Møster midnatt natten før. Jeg blir også glad av å se og høre en røver på brautende sax med trønderbart og frakk med Virginia Woolf-button som bidrar med egne sorte farger. Altså jeg føler meg sjelden så levende som når jeg opplever disse konsertene, og når musikken i tillegg er så bra og heftig må dette anses som søndagens virkelige eksistens-sentrum for meg.
Josefine Rundsteen og Leo Svensson Sander. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Vi gikk alle inn for landing med en i mine øyne oppsiktsvekkende godt besøkt kveldskonsert i storsalen, med vår svenske hederskar Goran Kajfes på trompet og orgel etcetera, og et av hans flere glimrende band – Tropiques. Sjekk ut bandets forrige album Tell Us som kom på We Jazz, og du vil forstå hvilken hypnotiserende og fortryllende og masserende effekt denne snirklende musikken har på lytteren. Vi befinner oss på flere kontinenter, men mest av alt inne i oss selv – undrende men også i full kontakt med selvet. Kontakten mellom min favorittbassist Johan Berthling og Johan Holmegard på trommer setter en groove som fungerer som balsam og fugemasse på oppsplintrede hårstrå og tvinnede sjeletråder. Og som i fjor samme sted er det en nytelse å høre hvordan Josefin Runsteen kan forandre musikken med sin fiolinbue. Det kan noen ganger føles utmattende å være flere dager på festival i Bergen, men man redder seg alltid inn til sist.
