Andreas Røysum Ensemble - Oslo Jazzfestival, 18. august 2023

Livets band

Andreas Røysum Ensemble med vokalister er konsert-Norges største lykkepille.

Av Audun Vinger

Det begynner å bli en god fredagsvane dette. Forrige fredag så jeg en forrykende konsert med Andreas Røysum Ensemble og sangeren Sofie Tollefsbøl på det ærlig talt helt unike konsertstedet Høvleriet i Haugesund, der bandets akustiske instrumenter fikk organisk gjenklang i plankene som finnes i gulv, vegger og tak der inne, og det lokale publikummet lot seg rive med. Det var løssluppent og sjelfullt og virket temmelig ad-hoc hele greia. Fabelaktig opplevelse, som understreket det bandet signaliserer med sitt utadvendte fellesskap.
I går var det litt mer ordnede forhold, da de var en del av Oslo Jazzfestival og stod i godt oppmikket orden på Nasjonal jazzscene Victoria. Men frykt ei, de ble ikke ofre for det etablerte musikklivs klamme, streite hånd – dette var en opplevelse som ga livet mening og som føltes viktig for både kropp og sjel.

Dette bandet går vel egentlig under navnet party-Ensemble, for å skille det fra Røysums ordinære storband som spiller hans egne begeistrende komposisjoner. Dessuten spiller party-Ensemblet utelukkende coverlåter. Men forskjellen på dem ellers er ikke spesielt stor – hans egne låter er svært effektive og fengende og er ikke spesielt mye «rarere» enn de soul- og folk- (og noen jazz-)låtene som presenteres med partybandet. Jeg tror også at å høre dette tiltalende materialet gjør at de på papiret mindre tilgjengelige frijazz-anthemene åpner seg for et større publikum. De kan for min del like gjerne kombinere dette materialet. Det eneste som kunne vært bedre i går, var faktisk en egen Røysum-låt i bytte mot en soul-banger, eventuelt det ekstranummeret vi av obskure årsaker ikke ble tildelt, tramping i gulvet til tross. Og hvorfor har de sluttet med å spille Jon Luciens «Would You Believe In Me»?!


Sofie Tollefsbøl. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival

Men ingen grunn til å klage. Det er noe med låtutvalget her som oppleves fullstendig overveldende, det er som å våkne opp i en parallell virkelighet der alt er fint og interessant og lovende for fremtiden. Kan få litt følelsen av å komme på utsiden av seg selv og oppleve sitt eget forestilte bryllupsband der oppe på scenen. Dette føles virkelig som store deler av min favorittmusikk, fremført på helt eget og identitetsrikt vis av musikere som jeg sammen eller hver for seg i løpet av de siste årene har blitt svært, svært glad i.

Bandet var litt utvidet denne gangen. Man of the moment, talentprisvinner Emil Bø supplerte Øyvind Brække i trombonerekka, og gjorde en meget god og potent innsats, med en rekke prustende kortsoloer. Henriette Eilertsen var tilbake på fløyte etter flere måneders permisjon i sammenheng med nytt liv, og hun er en veldig viktig ingrediens i helheten, enten det er Curtis Mayfield-låter eller folkemusikk som fremføres. Og Sofie Tollefsbøl hadde finfin støtte i to ekstra vokalister (om enn altfor lave i miksen) i form av vokalkunstner Karoline Wallace og Pom Pokos Ragnhild Fangel Jamtveit. Sistnevntes karakteristiske smil underveis var ikke til å ta feil av, og svært smittende for publikum. Hun fikk også ha litt lead-vokal, på intet mindre enn britiske Vashti Bunyans folkpop-kultklassiker «Just Another Diamond Day». Man følte seg hensatt til ytre Hebridene der man satt.

Det er pussig å høre Sofie T. synge disse låtene, etter å ha sett og digget et stort antall Fieh-konserter. Hun synger bare enda mer soulfull og avslappet her, det er færre ord som må på plass, det er mindre affektert og humoristisk – taktilt og helt nydelig. Hennes tolkning av Willie Hutch blaxploitation-soulballade «I choose you» er intet annet enn rystende, men hun har samme type pondus også på gammel britisk folk. Da hun sang «Barbara Allen» i Haugesund fikk hun et uhelbredelig plaprende fredagspublikum til å holde tåta. Det var åpningslåten i Oslo, og det var så lekkert å høre musikerne rolig komme inn en etter en, som å se en ny dag vokse frem. I kakofonien av musikere kan det være vanskelig å få like mye av alle, men jeg vil si at både cellist Joel Ring og fiolinist Hans P. Kjorstad er umistelige deler av helheten. Sistnevntes solo tilsetter noe syndig til sounden, og Ring bidrar med Lower East Side-sensibilitet.


Signe Emmeluth. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival

John Andrew Wilhite-Hannisdal på kontrabass og Christian Meaas Svendsen på elbass skaper et nødvendig fundament for utskeielsene sammen med det tohodede trommetrollet Andreas Wildhagen og Ivar Myrset Asheim, sistnevnte også på vakker vibrafon. De har flere kontante solobrekk underveis som får frem diggesmilet, et godt stykke unna late period Grateful Dead der to trommiser ofte hørtes ut som et par sneakers i en vaskemaskin. Ka-dunk, ka-dunk. Disse her i ensemblet er for anledningen in the pocket og vel så det.
Da gjenstår to av de musikerne jeg setter høyest i livet, tenorsaksofonist Marthe Lea og altsaksofonist Signe Emmeluth. Det er noe med kombinasjonen av det varme og sjelfulle med det mer konfronterende som gjør inntrykk. Spesielt var Emmeluth særdeles påskrudd denne kvelden, med gnistrende solo i folksangen «Sally my dear», og en helt hakkandes en i Art Ensemble of Chicagos showstopper  «Theme de Yo Yo», det var så intenst – og langvarig – at flere av oss antakelig vurderte å storme scenen i ren ekstase. Kveldens virkelige solistiske høydepunkt ved siden av Brækkes jazz ’n poetry-performance, der han improviserte frem noe absurdistisk kortprosa i forlengelsen av Arild Nyqvist eller gutta på 60-tallet.

Sjefen sjøl, Andreas Røysum fikk også en spiss solo på klarinetten, men var i stor grad en veileder for kollektivet denne kvelden, en anelse mer kontrollert enn vanlig, men minst like god. Til å være såpass sær har han store muligheter til å bli en folkehelt, publikum elsker hans fysikk og hans fandenivoldske mildhet, som om med en skrekkblandet fryd. Når det kommer i kombinasjon med populære evergreens som «People Get Ready» av The Impressions, «I’d Rather Go Blind» av Etta James, «To Love Somebody» av Bee Gees og mer moderne toner fra Sharon Jones liflige «How Long Do I Have To Wait», blir det riktig gemyttlig stemning både på og foran scenen. De går av syngende i kortesje i hyllest av den nylig avdøde helten og vennen Tristan Honsinger, i en mannsalder en frontkjemper på cello for den frie musikken og filosofien. En viktig påminnelse om at dette ikke bare er harmløs festmusikk. Dette bandet kan jeg gjerne se hver fredag, helst med litt hverdag og motgang i mellomtiden. Det er viktig å bli løftet. Victoria er et av mine favorittsteder, men det er vanskelig for publikum å våge å reise seg og danse der. Bandet kan gjerne oppleves i sammenhenger der dette dette føles mer naturlig.
Hun som booker for dette bandet burde få en henvendelse fra Øya om neste år, og vurdere å si ja, men også fra soul/jazz-festivaler i England som We Out Here eller A Love Supreme. Det er ikke klassisk souljazz per se egentlig, men en helt egen form for utadvendt felleskapsfølelse, med fri elskov for musikkens muligheter. Veldig mange vil få et bedre liv, om enn bare for en kveld, ved å oppleve Andreas Røysum Ensemble.

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev