Av Terje Mosnes (tekst/foto)

Pianist/komponist/bandleder Tord Gustavsen er blant de norske musikerne som har gått opp sin egen, kompromissløst personlige løype i norsk og internasjonalt jazzliv til (stort sett) stormende applaus fra både kritikere og publikum. Seks ECM-album står som merkesteiner langs den lydløypa, og om Gustavsen hadde ønsket, kunne han lett ha bygget sin åpningskonsert for Oslo Jazzfestival mandag kveld utelukkende på materialet fra de 12-13 årene som denne dobbelttrilogien dekker.

Men selvsagt ligger det i kortene at en alltid søkende kunstnersjel skyr minste motstands vei og søker nye utfordringer. Gustavsen kom til Den Norske Opera & Ballett med kvartetten fra sine to nyeste album – Tore Brunborg, tenorsaksofon; Mats Eilertsen, kontrabass; Jarle Vespestad, trommer – men allerede fra starten av ble sirkelen utvidet med cellist (og i noen tilfeller el-bassist) Svante Henryson. Etter en innledende sekvens i kjent, gustavsensk «dempet-men-med-sterk-indre-ladning»-landskap, kom resten av utvidelsen på scenen: trompeter m.m. Arve Henriksen, trommeslager/perkusjonist Audun Kleive og sanger Synne Sanden. Sanden kom med mer enn stemmen i den kunstneriske bagasjen, hun er også Gustavsens låtskriverpartner og tekstforfatter på den delen av konsertrepertoaret som ble førstegangsframført i stafett/dialog med instrumentallåter fra tidligere perioder.

Og hvordan gikk det så med utvidelsen?

Her skulle jeg så gjerne ha svart «strålende!», men må i stedet dessverre melde betenkeligheter. Strålende låt det, i mine ører, først og fremst de gangene der kvartetten manøvrerte i kjent Gustavsen-farvann, med Brunborgs tenortone så inntrengende vakker som nesten bare han fikser den. Målt mot disse partiene, synes jeg de nye sangene ble for uttrykksmessig like, selv med ulike tempi og temperaturer, til å representere et løft, og jeg får meg heller ikke til å mene at Sandens vokale bidrag føyde seg vellykket inn i helheten. Hennes sangstil – klar, lys stemme; naken og inderlig, men monoton henvendelse, ble for  én-dimensjonal i disse rett så komplekse omgivelsene, og med en diksjon som gjorde det umulig å oppfatte de utvilsomt dypfølte og meningsbærende tekstene, ble hun mer av en lydeffekt enn en reell utvidelse for meg.
Henryson, Henriksen og Kleive utvidet klang- og uttrykkspaletten med mer autoritet, og alle tre vekslet rutinert mellom vital kammermusisering og solistiske bidrag på forventet nivå. To tromme-ess som Vespestad og Kleive i samme besetning ble en spesiell lytteopplevelse – aldri før har jeg hørt to trommeslagere spille så lavt sammen – men alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at Tord Gustavsens høyst forståelige ambisjon om å «utvide sirklene» ved å føye nye elementer sammen med de gamle i en ny, rikere helhet, fortsatt er et stykke unna den fullt ut vellykte innfrielsen.
Hvilke eventuelle justeringer, større grep eller redigeringer han måtte foreta, gjenstår å se – kanskje er han akkurat der han vil være – men det må uansett være lov til å håpe at Tord Gustavsen fortsatt vil ha som ambisjon å forlenge den løypa som – stadig i mine ører – traff på litt kronglete terreng i går kveld.