På Nattjazzens siste kveld var det lokal dominans, med Loddefjordssuksess og et bookingmessig mageplask som hovedingredienser.
Tekst og foto: Svein Magnus Furu
(På bildet over: Fjorden, Baby!)
En ting skal de ha, Bergenserne: når de først skal bråke så bråker de noe jævlig.
31. mai 2014 er nemlig buekorpsenes dag, hvor hele byen bokstavelig talt ljomer av skarptrommeslåtter (jeg var en tur på Fløien og hørte det godt). Hvor enn du befinner deg i byen denne dagen er du dømt til å støte på en liten horde av uniformsbekledde gutter (og menn med flosshatt!) bevæpnet med armbrøster, paradetrommer og de tjukkeste trommestikkene penger kan kjøpe. Mine bergenskpatriotiske slektninger insisterer på hvor beæret jeg bør føle meg, ettersom dagen kun finner sted hvert fjerde år. Selv tenker jeg at bergensere flest nok lever godt med at det er 1461 dager til neste gang.
Etter å ha gått rundt og nynnet Nordnæs Bataljons trommemarsj hele dagen, var jeg klar for å møte det svale mørket på verftet for å få noen melodier inn i øret igjen. Nattjazzen kulminerte vel med gårsdagens stjernesjokk, men lørdagens etterskjelv skulle by på flere minneverdige opplevelser.
Det begynte svært så ryddig med Jon Balke, Anders Jormin, Svante Henryson og Audun Kleive på Sardinen. Balke er kjent for å utnytte pianoets rytmiske kvaliteter til det ytterste. I samspill med Kleive dannet de to et utsøkt perkussivt grunnlag med god plass til Henrysons celloeffekter og Jormins utpreget melodiske basspill. Et drivende og samspilt sett hvor alle de fire sterke personlighetene fikk utfolde seg, hver på sin måte.
Kveldens «full pupp»-opplevelse (som vi sier på fagspråket), kom fra tyske Outliers. Pianist Håvard Wiik er vel nå nærmest som tysk å regne, så vi skriver ham på utenlandskvoten i dette bandet. Kvartetten viste virkelig hvor frijazzskapet skal stå med et fritt improvisert sett fylt av ekspressivitet, energi, galskap og spilleglede. Ekstra kudos til bassist Clayton Thomas, som mestrer Berlinskolens infallsvinkel til friimprovisasjon (tydelige ideer, adskilte enkeltklanger plassert i tid og rom som perler på en snor) med stor fingerspitzgefühl.
Når det er sagt – kommer du til en slik konsert uten å kjenne til Ayler, Bailey, Coleman eller Dörner vil dette naturligvis fortone seg som ganske rar musikk. Om ikke Outliners utgjør den enkleste inngangsbilletten til frijazzens verden, kan man hvertfall glede seg over en bassist med et amerikansk nummerskilt klemt inn mellom strengene (se bildet).
Det er ikke alltid lett å treffe blink når man skal finne et band med passe kredibilitet, radiorotasjon og publikumstekke til å fylle festivalens scene. En gang i blandt går det litt skeis, og Nattjazz må vel innrømme denne gangen å ha gått skikkelig på trynet. I storstua inntok Bloody Beach scenen, noe som overrasket både undertegnede og bandet selv. En radiohit og booking til Øyafestivalen er ikke kvalifikasjoner nok for å fylle ståplassene i Røkeriet, lite hjelper det at bandet hverken har låtmaterialet eller scenepersonligheten til å fylle en hel time. Jeg syns det er påbudt for en festival å satse litt skikkelig, gjerne på noe litt ukjent man har stor tro på. Denne gangen førte det til et realt mageplask. Men som oppvarming til det som skulle følge fra storscenen hadde det nok sin misjon.
Mer om det siden, en liten tur oppom Det Skandaløse Orkester, en gjeng som baserer konsertene sine på utenommusikalsk staffasje. Det vil si rekvisitter, kostymer, sceneshow og kultusdyrking. For min del liker jeg band som starter med en sterk musikalsk idé, og deretter mytologiserer. For DSO føler jeg det blir andre veien rundt.
Bwm trio er en akustisk pianotrio som lar staffasjen ligge, og satser friskt på en likandes blanding av Monk, Bad Plus og in the country. Balladetolkningene til pianist Bernt Moen (Shining) var kruttsterke der de vandret ut og inn av tonaliteten, samtidig som det mer energiske materialet innehar en tiltalende funkyhet ved seg.
Der Bergensbølgene tårner seg høyest er som kjent i Fjorden (Baby). Hvilken fjord, lurer du kanskje? Loddefjorden så klart, arnested for Jon Olav Nilsen, gjengen hans, og en rekke andre bøljeband som spiller ny bøljemusikk. Som rosinen i pølsa, selve stjerna på enerbærbusken, kjerringa på julekvelden, var alt lagt til rette for en skikkelig hjemmeseier som festivalens siste konsert. Fjorden Baby! ligger stilmessig et sted mellom Madness, Cure og Teletubbies, med en selvhøytidelig coolness som jeg faktisk synes er godt begrunnet i mye sterkt låtmateriale, passe rufsete instrumenthåndtering, kult lydbilde og dønn ærlig tekstlevering. Fritt for feinschmeckeri, men de leverer et sceneshow som fenger hele veien.
Etter fire dager i vestlandshovedstaden (eller Republikken Bergen som jeg liker å kalle den), er konklusjonen at Nattjazz fint klarer balansegangen mellom de kommersielle publikumsmagnetene og de smalere uttrykkene. Og så var det gledelig å se at det faktisk er jazzen som trekker flest folk – Wayne Shorters konsert fredag kveld var så vidt jeg kan bedømme den best besøkte gjennom festivalens andre uke. Nattjazz klarer fint å brukte kjente artister og artister med lokal forankring til å trekke folk, som så igjen får nye musikalske bekjentskaper de ellers ikke ville fått. At alt er under samme tak er en stor styrke, og gjør også sitt til å fremme nyoppdagelser. Da lever vi helt fint med noen bookingmessige mageplask.