Lett tone og skarp musikk

Det fins fartsdumper som ikke er merket. Veier som minner om berg og dalbaner. Sår og sprekker i gatelegemet forårsaket av telehiv. Komponist og trommeslager Øyvind Skarbø har åpenbart latt seg inspirere av dette. Han har iallfall kalt det nye bandet sitt for Telehiv. Det må da være like greit som at andre kaller sitt for Television. Dessuten er navnet like nedpå som Skarbø Skulekorps, som Telehiv har oppstått i kjølvannet av. Øyvind lar seg avbilde i kjeledress sammen med bandmedlemmene sine. Jeg liker signalene hans. Det har noe godmodig over seg. En slags hverdagstone man kan trenge i en umusikalsk tid. Telehiv er ute med nytt album. Det heter «Mehmet». Skarbø sier at tida var moden for forandring og at den nye musikken er mer akustisk og homogen. Den gir også mer rom til musikerne i bandet: Håvard Aufles på synth,  Martin Myhre Olsen på saksofoner, Benedicte Maurseth på hardingfele, Ola Høyer på bass, Joel Ring på cello og Øyvind Skarbø på trommer. Et skikkelig korps, spør du meg. Jeg har rukket å høre litt på albumet deres før konserten. Det rommer tiltrekkende saker. Tror det blåser både fra øst og vest.

På Victoria våkner det nydelig i Telehivs musikk. Med morgenkvitrende hardingfele og kraftfull sopran. Melodien kommer langveisfra og er uhemmet vakker og asiatisk innbydende. Det duver og drar og vender seg på måter som setter merker. Bandet puster rolig , mens islett av endringsvillig folkemusikk reiser seg forsiktig. Høyer og Skarbø får underlaget til å leve. Det låter stillfarent og sprekt, sammensatt og uanstrengt. Virkelig noe å følge med på. – Hallo, velkommen til vår plateslippkonsert, sier Øyvind. Han skal si navnet på medlemmene i bandet to ganger, fordi han syns det er tøft. Opplevde at det ble gjort på en konsert med en amerikansk trio forleden. Selv er han bare en enkel gutt fra bygda som sier navnet sitt én gang.
Tonen er lett og fornøyelig.

Så bryter ekspressiv utladning tvert med beskjeden væremåte, før celloen inviterer inn til et tema som danser og gleder. Musikken tar inn korthugde fristelser og stubbete vindskeivheter. Dette er stas å lytte til. En sopransakssolo som høres skreven ut, mykner over et knippe fløyelsakkorder. Det er mange budskap som skal ut, men de stiller seg ikke i veien for hverandre. Timen med Telehiv utvikler seg til en av disse konsertene jeg trives godt i.
Vi skal videre ut å ri, i et vanskelig ganglag, omgitt av lydformasjoner med frihetslengsel. Når Maurseth er i front, kan rommet fylles av klage, mens signalene fra synthen holder et mørkt grep i uttrykket. Når hele bandet er inne, slår bølgene mot klippene i musikken. De spiller «Men altså», et stykke som opprinnelig ble skrevet for Borealis og framført av Sigbjørn Apeland, Nils Økland og Berit Opheim.

Så skal vi over til «Hæwwa». Det er en poporientert flørt som etterhvert vil noe mer. Bandet låter som et sleipt 80-talls tilfelle som endelig har skjønt hvordan det kan gjøre seg interessant. Gøy er det. De spiller på flaske mens bassen får stå i midten og skjenke. Det grepet er nytt for meg. Så lurer Skarbø på om det er noen spørsmål fra salen, før sekstetten vil være skurvete skrangleorkester og rømme de flatene de nettopp befant seg på. Telehiv følger ikke én retning. Det er det lett å sette pris på. I et av de siste numrene går celloen inn i fuzz, før saksofonen spretter fram i en sløyfe som løser seg opp og knyttes på nytt av de andre medlemmene. Musikken er full av gode signaler. Siste nummer heter «Knut» og er det eneste som ikke er skrevet av Skarbø. Det er Aufles´ sin låt. – Alle skal gå bort til Håvard og spørre hvilken Knut det er, etter konserten, mener Øyvind. «Knut» starter i en hengslete groove fra bass og trommer, og etter orgellyden som stiger inn, å bedømme, kan det være Knut som begraves. Kveldens mest vemodige strekk, blir også et av konsertens vakreste. Telehiv har presentert «Mehmet», og Øyvind Skarbø har tatt et veldreid og smakelig nytt skritt av betydning. Med den ferske gjengen sin.