Oddrun Lilja Jonsdottir overbeviser i denne første av tre konserter på Kampenjazz.
Jeg tok en tur til «Zanzibar» og resten av låtene på Mokshas debutalbum fra 2016, før denne kvelden på Grønland. For å minne meg selv på hva trioen hadde av kvaliteter for seks år siden. Det ble en bra påminnelse og en fin-fin mental oppvarming til denne søndagens forestilling. Albumet har stått seg bra. Moksha etablerte seg med egen stemme i den norske jazzdammen, med gitar, tablas og perkusjon og åpenhet for asiatiske og afrikanske musikktradisjoner. Denne våren er Oddrun Lilja Jonsdottir residerende kapellmester på Kampenjazz. Hun skal gjøre tre konserter med forskjellige besetninger.
Ashraf Sharif Khan og Oddrun Lilja. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Først ut er altså Moksha, med tablaspiller Sanskriti Shrestha og perkusjonist Tore Flatjord. For anledningen har trioen med seg et verdensnavn på sitar, Ashraf Sharif Khan, og selveste Jo Skaansar på bass. Disse to spilte også på «Marble», Liljas soloalbum fra 2020. Helt siden mitt første møte med Oddrun Liljas gitarspill har jeg skjønt at hun vil åpne sine egne fortellinger. Det er både romslighet og sindighet i det hun gjør. Ja, hun søker gjerne mot det vakre, uten å bli ensidig opptatt av denne kvaliteten.
De tre teppebelagte podiene på scenen, med lykter i forkant, setter atmosfære. De speiler det myke innholdet i store deler av musikken. Lilja starter med å dra i gang en mellomting av riff og sofistikert melodilinje. Sitar og gitar etablerer et samspill som synger. Under ligger trommene som deilig fluktuerende fløyel. Bassen støtter og kommenterer. Den umiskjennelige åpenheten er god å ta inn. Sitarspillet er varmt henvendende. Fokus forflyttes mellom musikerne. Jeg hører et fornøyd –Ja! fra nabobordet i det kvintetten setter punktum for første stykke.
Sanskriti Shrestha, Ashraf Sharif Khan, Oddrun Lilja og Jo Skaansar. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Lilja forteller at de skal spille ny musikk som prøves ut før kommende plateinnspilling. Så går Khan og Skaansar av scenen og Lilja ifører seg den akustiske. Moksha går inn i det sparsommelige og viser at mindre kan være mer. Den balanserte dynamikken får det enkle grepet til å leve. Det gynger saktmodig, med en nerve som beveger. Den veltempererte klangen i Shresthas tablas har nærmest forførende kraft. Den kommer langveisfra og befinner seg rett framfor oss. Når Flatjord forener krefter med Shrestha og gitarboksene gir manipulert lyd, er vi med ett inne et helt nytt sted.
Så går det i lange og slanke linjer og lettdrevne temaer å feste seg ved. Disse musikerne får det intrikate til å puste uanstrengt. Når Lilja spiller gitarsolo, gir hun oss mange referanser, men helhetsuttrykket er sterkt personlig. Stilen hennes fordrer et elastisk band, og det har hun her i kveld. Jeg har hørt henne i mange settinger, men ingen av dem kan helt måle seg med denne kveldens. Det er godt å høre gode gitarister som ikke er motivert av å vise seg fram. Dette er en kveld for helhetlig tenkning.
Tore Flatjord. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Så kommer Tore Flatjords låt «Siste soloppgang». Stillferdigheten speiler de første strålene over horisonten, mens musikken stiger langsomt fram. Det som har utviklet seg til en lyrikkaften, blir ikke mindre poetisk av at Ashraf Sharif Khan inntar scenen igjen. Et øyeblikk eller to høres de fem ut som et 60-talls band med helt riktige vibber. Så er det duket for sitar og el-gitar-duett. Det blir en forsiktig dialog som utvikler seg til spenstig samtale, uten uoverensstemmelser. Disse skiftningene i besetning, gir også variasjon til opplevelsen. Lyden er varm, og god å være i. Khans spill er eventyrlig, og applausen er deretter. Jeg har ikke hørt Oddrun Lilja Jonsdottir bedre. Disse fem gjør hverandre virkelig gode.