Leken powertrio
PLATE: Per Mathisen, Frode Alnæs og Giraldo Piloto i sterk, improvisasjonsfundert utfoldelse.
«Lyder av 3» høres ut som en upretensiøs tittel, men det den skjuler, 47 minutters heftig musikalsk samrøre mellom bassist Per Mathisen, gitarist Frode Alnæs og trommeslager Giraldo Piloto, er alt annet enn dagliglivskontentuum.
Snarere handler «Sounds of 3» om en særdeles viderekommen powertrio som håndverksmessig suverent mikser ingredienser fra det store koldtbordet – jazz, rock, fusion, pop m.m. – og smir seg et lekent, improvisasjonsbasert uttrykk der solist- og komp-rollen befinner seg på en slags permanent vandring mellom Alnæs og Mathisen. Skjønt, det er mye solistisk trøkk i Piloto også, den kubanske trommevirtuosen driver musikken uopphørlig med omhyggelig tilpasset snert, skyv og fraspark, alt etter hva som kreves der og da.
Muskelsterkt
Mathisen, som ved denne anledning først og fremst spiller el-bass, står for sju av albumets åtte låter (importen er en versjon av Faurés «Pavane»), og går melodiøst, men muskelsterkt ut i «The C Sharp Man» og «Rabbagast II». Han gjør det umiddelbart klart at gitarmester Alnæs i både melodispill og kor må forholde seg til et sydende boblebad av basstoner, og Alnæs tar selvsagt utfordringen på strak arm. Han starter omgående utpakningen av sitt tonearsenal, godt forankret i det idealet som ble smidd av rockens store, «tunge» sologitarister på seint 60- og tidlig 70-tall og videreført med en dose jazzutvidelse av bl. a. Terje Rypdal her hjemme, og dermed er bass/gitardialogen i gang.
Roer ned
I balladen «Maestro H. Sunde» roer Mathisen musikken ned. Han lar bassen synge, utvider klangbildet og gir melodifortellingen rampelyset, men i «Kick Ab Shuffle» er det tid for hardkjør og heftig øyeblikkskomponering igjen. «Pavane» viser til fulle både melodi- og mitraljøsesiden av bassist Mathisen og melodiformidleren Alnæs, og gjennom siste del av albumet varierer så stemning og temperatur fram til avslutningslåta «Travelin’ Man». Det er en tittel kjent fra mange sanger, men denne er altså original og albumets ubeskjemmede poplåt med catchy refreng, tekst (av Nils Mathisen) og vocoder-vokal. Særlig det siste, litt robotifiserende virkemiddelet gjør låta til en smått fremmed fugl i sammenhengen, men pytt-pytt. Kunne Zawinul, kan vel Mathisen, og dessuten: «Sounds of 3» står som en påle uansett.
Terje Mosnes
