Av Terje Mosnes (tekst/foto)
(red. anm.: konserten hadde fotoforbud, bildet er fra lydprøven)

Michel Legrand (82) har gjennom en lang karriere komponert så mange melodier som er blitt standarder eller nesten-standarder at det nesten oppleves som uvirkelig når han med den drevne pianotrioentertainerens fingerferdighet rister fram noe annet fra ermet.
Det skjedde et par-tre ganger under Oslo Jazzfestival-konserten hans i Den Norske Opera og Ballett mandag kveld – bl a i et par forglemmelige filmmusikklåter fra Miles Davis-samarbeidet «Dingo». Den godt sammenskrudde pianotrioen Legrand, kontrabassist Pierre Boussagouet og trommeslager Francois Laizeau serverte legrandiana med stilsikker hånd, men dette ble mest for mellomstikk å regne mellom det som konserten vil bli husket for: Sangene trioen gjorde med Karin Krog og Solveig Slettahjell. To helt ulike vokale størrelser, men begge formidable, og på sitt beste denne kvelden.

Karin Krog, som spilte inn sitt Legrand-album «You Must Believe In Spring» allerede tidlig på 1970-tallet, åpnet med nettopp den, og laget en fortolkning der karakteristisk timing, diksjon og frasering i kombinasjon med fjellstø tonetreffsikkerhet ble en ren oppvisning i formidlingskunst. En swingende «Watch What Happens» var ikke dårligere, og da hadde hun også rukket å scatte lekent i dialog med Legrand i noe som virket improvisert og uansett var morsomt å høre.

Slik Karin Krog gjorde Legrands melodier til sine, nennsomt, men aktivt ornamenterende akkompagnert av komponisten,  gjorde Solveig Slettahjell «What Are You Doing The Rest of Your Life», «Once Upon A Summertime» og «The Windmills of Your Mind» til sine, den siste dels i dialog med Legrands noe kvekkende sang. Dronningen av de ultra-langsomme tempi gikk til verket med no nonsense-tilnærming og tillit til egen stemmeprakt, og den følelsesrause, men aldri teatralske tekstformidlingen holdt i massevis til å vinne både publikum og Legrand selv.
Den opplagte og muntre 82-åringen avsluttet sin første norgeskonsert med å «massakrere» sin kanskje største hit, «I Will Wait For You» fra filmklassikeren «Paraplyene i Cherbourg». Drapsforsøket var helhjertet, og viste nok en gang at Legrand er en teknisk briljant pianist, men selv etter tallrike modulasjoner, takt- og rytmeskifter og andre «overfall» vil nok paraplyene være med oss en stund til – og Michel Legrand vil nok måtte folde dem ut om og om igjen, selv om han aldri så mye måtte være «a liitle tiired of eet». En fin-fin konsert på en dag full av paraplyer.