«Legendarisk» trioalbum fra Arild Andersen

«European Jazz Legends» er en artikkel- og konsertplate-serie i regi av det tyske magasinet «JAZZ thing». Bladet, som utkommer fem ganger pr år, kårer og presenterer i løpet av en treårsperiode 15 utvalgte musikere som har bidradd til å gi jazzen en europeisk egentone, og i april i år var det Arild Andersens tur til å tre inn i det noble selskapet.

Begivenheten ble markert med en særs vellykket konsert i 100 000 innbyggere-byen Gütersloh i Nordrhein-Westfalen. Bass-nestor Andersen presenterte seg for anledningen i trio sammen med pianist Helge Lien og trommeslager Gard Nilssen, hans to relativt ferske samarbeidspartnere fra hhv fjorårets utvidede Andersen-trio (med Tommy Smith og Paolo Vinaccia) og «Mingus i Aulaen»-sekstetten fra 2014, og om lag halve konserten utgis nå av det tyske selskapet Intuition.
Det skjer i form av albumet «The Rose Window. Live at Theater Gütersloh», og for ordens skyld: Plata innebærer verken at Andersens lange samarbeid med ECM er over, eller at trioen med Smith og Vinaccia er satt på vent. Kall utgivelsen snarere et lykkelig tilskudd til tingenes ordinære tilstand.

Epoke
Som seg hør og bør når ordet «legende» først skal (mis)brukes – legender er fortellinger med uklar og ofte tvilsom tilknytning til virkeligheten, Arild Andersens tilknytning til jazzvirkeligheten er godt dokumentert og alt annet enn tvilsom – dekker «The Rose Window»s låtliste en solid tidsperiode. «Rose Window» er en versjon av «Hamarkirken» som Andersen komponerte til «Kristin Lavrandsdatter»-musikken midt på 90-tallet; «Outhouse» ble første gang innspilt for hans første ECM-album i eget navn, «Clouds In My Head», i 1975; «Science» ble å høre på Masqualeros «Aero» fra 1988; «Dreamhorse» er på «Live at Belleville» (2008); «Hyperborean» stammer fra 1997-albumet med samme navn og «The Day» finnes på «Moon Water» (med Andersen, Carsten Dahl og Patrice Heral) fra 2003. I tillegg byr plata på et kort intervju med hovedpersonen der han gir noen stikkord  for sine musikalske preferanser og sin faglige bakgrunn.
Selvsagt representerer dette forløpet på 33 år en viktig periode i Arild Andersens karriere. Men viktigere enn selve utvalget – i denne sammenheng – er det at de mer og mindre velkjente låtene på «The Rose Window» uten unntak spilles friskt, vitalt og helt uten den bedøvelsen som rutine av og til kan medføre.

Utvidelse
Et markant Andersen-bidrag til jazzen er utvidelsen av bassistrollen, en trekk som inngår i en samspillfilosofi der alle i hans besetninger er likeverdige i utviklingen og formidlingen av låtene. På særlig de seinere albumene er Andersen like mye melodiforteller som han er akkompagnatør, og ved hjelp av elektronikk har han utvidet kontrabassens klangpalett og orkestrale muligheter dithen at han ubesværet framstår som solist over sine egne klangskyer og tonetepper. På det nye albumet er «Rose Window» og «Hyperborean» innledningsvis stemningsfulle eksempler på det siste, men etter hvert med åpninger der Lien og Nilssen trer inn. De to virker på side komplett komfortable med Andersens «interplay»-idealer, viser improvisasjons- og initiativmuskler så det monner i «Science» og spesielt «Outhouse», og er melodivakkert og følsomt nærværende i «The Day» og «Dreamhorse». Om det går an å si at deres ad hoc-nerve og Andersens autoritative trygghet i forhold til låtene går opp i en høyere og begeistrende høreverdig enhet – vel, da sier vi dét. Å antyde at albumet kommer til å oppnå legendestatus, er kanskje noe prematurt, men det må iallfall være lov å håpe at de tres avtalebøker med tid og stunder tillater noen trio-runder til.

Terje Mosnes